Vespamuseet – for og ved entusiaster!
Museer som utelukkende formidler informasjon om produkter fra én leverandør og ett varemerke, hører til sjeldenhetene. Men 9. januar i år fikk vi et slikt museum, nemlig Vespa-museet. Det holder til i fredede lokaler på Gamle Fornebu i Bærum, rett ved tårnet på det som var hovedflyplass før Gardermoen ble tatt i bruk.
 GUIDE: I mange år kunne den som kom til Oslo som bilturist la seg guide av en ungdom på en Vespa. Guiden kjørte foran og viste vei til turistattraksjonene, der det var stopp og detaljert guiding. Oljeselskapet Texaco sto bak konseptet, og på museet i Bærum er såvel scootere med originalskilt som annet guideutstyr bevart. Foto: Svein-Erik Tosterud. |
Åpningen av museet fant sted tidlig i januar, under stor festivitas. Blant de mer prominente deltagerne var Bærums kultursjef, kulturattacheen ved den italienske ambassaden, representanter fra Vespaimportøren Loxkel og ikke minst den norske importøren av vinmerket Vespa!
Entusiasme
Vespa-museet er etablert og drevet av fem entusiaster som også er svært aktive i Vespa Club Old Boys. Primus motor er Tom Arheim. Han eier selv brorparten av alt utstilt materiale, og selv om ingen snakker om titler, er han nok å betrakte som Vespa-museets (ulønnede) direktør! Med bakgrunn fra Forsvaret er han også en som vet å holde orden, og hver eneste lille gjenstand er nøye protokollført med alle tilgjengelige data.
 |  |
| DOKUMENTASJON: Til hver modell av Vespa hører en perm med alle tekniske data, en reparasjonshåndbok og gjerne også en delekatalog. Alt dette er sirlig ordnet i permer, tilgjengelig for alle som trenger slik informasjon. Begge foto: Svein-Erik Tosterud. | ELDST OG YNGST: Scooteren til høyre er et virkelig klenodium. Dette er den aller første Vespaen som kom til Norge. Det var Anne Marie Mohr fra Oslo som kjøpte 1951-modellen pent brukt i Sverige for 1200 kroner. Hun registrerte den i Norge 16. mai 1952, og dermed var Norge et scooterland! Offisiell Vespaimport til Norge kom ikke igang før ved årsskiftet 1955/56. Scooteren ble gjenfunnet på et loft for vel 10 år siden, og er i privat eie. Den starter og går som den gjorde da den var ny – i likhet med de øvrige utstillingskjøretøyene her. “Museumsdirektør” Tom Arheim sitter på den nyeste Vespaen som finnes i Norge, en 2011-utgave med 300 ccm motor. Prisen er ca. 70.000 kroner. |
I tillegg til Arheim er det Ragnar Lien, Arne Eier, Øistein Barhaugen og Einar Benestad som står bak museet. Til sammen er de fem i besittelse av ca. 30 Vespaer, hvorav ca. halvparten til enhver tid vil være utstilt i museet. Tanken er å skifte ut deler av utstillingen tre-fire ganger i året, slik at man på det lille arealet får vist mest mulig av bredden.
 RALLY: En knallrød Vespa Popolini 125 ccm fra 1963 var en modell man gjerne brukte i scooterrallyene som var populære på den tiden. Damefiguren er kledd i tidsriktig rallyantrekk. Foto: Svein-Erik Tosterud. |
Vespa Club Old Boys er ikke involvert i museet, men med nærmere 100 tildels svært aktive medlemmer og masse scootere, representerer klubben en ressurs som museet har stor glede av.
- Vi som dro det hele igang så at de større museumsmiljøene i Norge ikke bryr seg så mye om Vespa og scootere generelt, tiltross for at disse tohjulingene faktisk var et svært viktig transportmiddel for mange norske familer i et par tiår. Man måtte ha kjøpetillatelse for å skaffe seg bil, og de færreste hadde råd. Da var det mye enklere og billigere med tohjulinger, fastslår Tom Arheim.
Bråvåknet i 1997
Tom Arheim bor bare et steinkast fra museet, og tilbringer mye tid der, selv om den offisielle åpningstiden er begrenset til noen timer på søndager.
- Jeg kjøpte min første Vespa i 1959, og solgte den i 1969. Etter det tenkte jeg egentlig fint lite på tohjulinger, inntil jeg “bråvåknet” da jeg så en god gammel Vespa på veien våren 1997. Jeg skaffet meg først én, og så er det i snitt blitt omtrent en til hvert år. Nå har jeg ihvertfall 15, hvorav halvparten står på museet, sier Tom Arheim.
 GJENSTANDER: Trofeer, modeller, plakater, hjelmer osv. finnes det også mye av i Vespamuseet i Bærum. Foto: Svein-Erik Tosterud. |
Og som det ofte er med samlere, det er ikke bare selve hovedobjektet som er interessant:
- Jeg har bygget opp en stor samling dokumentasjon, vognmerker og bilder, tilbehør og spesialutstyr, premier fra både utstillinger og konkurranser, modeller osv.
 FINANSIERING: Museet fikk 100.000 kroner i etableringsstøtte fra Bærum kommune. Det er gratis å komme inn, men bidrag er som man ser velkomne! Ellers har Vespaimportøren bestemt seg for å donere en helt ny scooter til museet hvert år. Den loddes ut, og inntekten herfra er viktig for museet, som har 50.000 i årlig husleie som største utgiftspost. |  VERKSTED: I tilknytning til museet er det også innredet et lite restaureringsverksted, med spesialverktøy som er nødvendig for å restaurere gamle scootere. Begge foto: Svein-Erik Tosterud. |
Scooterens historie |
Allerede rundt 1. verdenskrig ble det laget motorsykler med sterkt scooterpreg flere steder i verden. Definisjonen av en scooter er en motorsykkel med ramme uten stang (“damesykkelkonseptet”), små hjul og en plate eller et gulv hvor føreren kan hvile føttene. I mellomkrigstiden ble det utviklet og produsert mange scootermodeller både i Europa og USA. Noen lignet dagens scootere, andre var svært enkle, manglet sete og så mer ut som en sparkesykkel med motor. Men scooteren slo ikke gjennom som masseprodukt før etter 2. verdenskrig, og det var i Italia det skjedde. Ved Piaggio-fabrikken, som laget fly og annet militærutstyr, utviklet man i 1944 en prototyp som var en videreutvikling av den amerikansk militærscooteren Cushman. Men Piaggio-fabrikken ble bombet sønder og sammen på slutten av krigen, og det var først etter gjenoppbyggingen av beskjedne produksjonsfasiliteter at scooterproduksjonen kom igang. Ettersom Italia var på tapernes side i krigen, hadde de forbud mot å produsere militært utstyr, så nå var det snakk om en nett scooter beregnet på sivil bruk. Navnet på den lille tohjulingen ble Vespa, italiensk for veps. Og navnet beskriver godt de små summende kjøretøyene med totaktsmotorer på 50-125 ccm. Formen var flott og aerodynamisk, man så allerede på de første utgavene at Piaggio opprinnelig laget fly. Doningen passet til begge kjønn, og med all mekanikk bak metalldeksler og en skikkelig skjerm mot søle og sprut forfra, kunne man legge ut på tur i finstasen! Vespaen så dagens lys i 1946, og allerede året etter var den andre store italienske produsenten, Lambretta, også på markedet med sin scooter. Trått salg først – så eksplosjonSalget av de første 50 Vespaene gikk veldig trått i 1946. Så fikk man et avbetalingssystem, og 2500 gikk unna i 1947, før det virkelig tok av, og allerede i 1950 var omsetningen 60.000 scootere. Midt på 50-tallet var det etablert lisensproduksjon i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Belgia og Spania. På 60-tallet fulgte India, Indonesia og Brasil. Scooteren var blitt et statussymbol og ikon, og kjendiser som Marlon Brando og Dean Martin var stolte eiere. Selv westernhelten John Wayne steg ned av hesten og opp på en Vespa! Mot slutten av 80-tallet passerte man en akkumulert produksjon på over 10 millioner Vespaer, før det begynte å stagnere i markedet. Etter en pause på et tiår eller to er scooteren igjen blitt et populært fremkomstmiddel i byene, også her i landet! |
 GOD NABO: Vespamuseet har tilhold sammen med «Det norske barber, frisør og parykkmuseum». Dét er en historie for seg, men kombinasjonen kan være gunstig når f.eks. et par skal på museumsbesøk! Foto: Svein-Erik Tosterud. |