Skoleformidling til stryk

Av Leidulf Mydland | 22.04.2010 15:17

KRONIKK: Skolehistorie er mer enn skammekrok og spanskrør, tavle og griffel. Måten skolehistorien formidles på i dag, yter ikke dette temaet rettferdighet og undergraver skolen som en viktig faktor i samfunnsutviklingen.

”Etter at skoletimen er gjennomført tar den strenge lærerinnen av seg brillene og blir igjen den hyggelige omviseren som spør elevene hvordan det var å ha skoletime i den gamle skolen. Mange hender spretter i været, og konklusjonen er at det var kjempegøy, men annerledes. Til slutt får elevene tilbud om å stå i skammekroken, og alle elevene stiller seg til rådighet – dette er fryktelig gøy.”
SKOLEMUSEUM: Det var først etter 1960 at skolehus ble et typisk museumsobjekt. Bildet viser Skjold Skolemuseum i Tysvær kommune. Foto: Leidulf MydlandSKOLEMUSEUM: Det var først etter 1960 at skolehus ble et typisk museumsobjekt. Bildet viser Skjold Skolemuseum i Tysvær kommune. Foto: Leidulf Mydland.

Innledningen er hentet fra artikkelen ”Skolehus på museum”, i Årbok for Norsk utdanningshistorie 2009. Her gjennomgås 17 skolemuseer og to av spørsmålene som reises er; hvem som er målgruppen og hva vektlegges i formidlingen.

Fastskoleloven 150 år

Lov om Almueskolevæsenet på Landet ble vedtatt 18. mai 1860, og kunne i år ha feiret sitt 150-årsjubileum. Fastskoleloven som den ofte ble kalt, var et svært viktig skolepolitisk vedtak fordi befolkningen i landkommunene med dette ble sikret en bedre utdannelse. Fagkretsen ble utvidet, lærerutdannelsen ble styrket, skoletiden økte og man fikk faste skoler istedenfor omgangsskolen. Den nye loven skulle styrke allmennkunnskapen hos folk flest med målsetting om å skape samfunnsnyttige borgere. Et sentralt element i den nye loven var kravet om faste skoler, og i perioden 1860 og frem til århundreskiftet ble det bygget over 5000 skolehus. Ved inngangen til det nye århundret var det på landsbasis kun ca. 3 % av skolekretsene som fortsatt holdt omgangsskole.

Etter krigen medførte nye skolereformer og bedre kommunikasjon at de fleste grendeskoler ble nedlagt. Noen av de gamle skolehusene ble solgt, noen revet, enkelte ble brukt til grendehus mens mange ble stående tomme og til forfalls.
Interiør fra Einarsmo skole. Foto: Leidulf MydlandInteriør fra Einarsmo skole.
Foto: Leidulf Mydland
Fidjeland skule nå på Sirdalen Fjellmuseum. I mye av den formidlingen som gjennomføres tas utdanning for gitt og at det finnes skolehus som en del av denne selvfølge. Foto: Leidulf MydlandFidjeland skule nå på Sirdalen Fjellmuseum. I mye av den formidlingen som gjennomføres tas utdanning for gitt og at det finnes skolehus som en del av denne selvfølge. Foto: Leidulf Mydland

Noregs Lærarlag ba i forbindelse med planleggingen av fastskolejubileet i 1960 konservator Håvard Skirbekk om å gjennomføre en dokumentasjon av skolehus i Hedemark, og i Norsk Skuleblad februar 1958 konkluderes det med at ”Det er ikkje så mange skulehus som har spesiell historisk interesse” og ”det er i grunnen svært få som har museal interesse”. Fremtidig vern bør sikres ved at ”alle muse bør sikre seg eit typisk skolehus frå sitt distrikt, men ellers er det ved fotografering og oppmåling ein må ta vare på det som har kulturhistorisk interesse”.

Skolehus på museum

Allerede i 1930 hadde De Sandvigske samlinger skaffet seg et skolehus, men det var først etter 1960 at skolehus ble et typisk museumsobjekt. Totalt er over 100 skolehus restaurert og brukt som lokale skolemuseer eller flyttet til regionale og lokale museer.

Fastskoleloven som kom i 1860 representerte en av de viktigste skolereformene i landet. Rune Slagstad har uttalt at ”Utdanningshistoriens 1884 er altså 1860”, og Alfred O. Telhaug og Odd A. Mediås har i boken om Grunnskolen som nasjonsbygger tilføyd at ”Utdanningshistoriens 1814 er 1860”. Både årstallene 1814 og 1884 som målestokk skulle indikere at fastskolereformen var meget viktig for både utdanning og samfunnsutvikling og dermed vektlagt i formidlingen. Slik er det imidlertid ikke.

Tavle og griffel, spanskrør og skammekrok

Formidlingen i skolemuseene er nesten uten unntak rettet mot små barn. Ofte er formidlingen knyttet til Den kulturelle skolesekken (DKS), og praktiske og økonomiske hindringer for å besøke et museum ryddes dermed av veien. Formidlingen skjer både gjennom omvisninger, ”living-history”, tekster i brosjyrer og gjennom de gjenstander som stilles ut. Fastskolelovens betydning, skolehuset som ramme for formidlingen, gjenstandene i klasserommet og sist men ikke minst at vi alle har referanser til skolen, skulle indikere at det var spennende, varierte og kanskje til og med viktig historier som ble fortalt i skolehuset, dessverre er det ikke slik.

I mye av den formidlingen som gjennomføres tas utdanning for gitt og at det finnes skolehus som en del av denne selvfølge. I stor grad kan formidlingen oppsummeres med følgende stikkord; tavle, griffel, penn, spanskrør, skammekrok, primitivt og annerledes.

De tema man i liten eller ingen grad formidler er skolens rolle og betydning i samfunnet, hvordan etablering av en bedre, offentlig skole både var en konsekvens av endringer i samfunnet og at den nye skolen og ny kunnskap til et bredere lag av befolkningen igjen var en viktig faktor i demokrati- og samfunnsutviklingen.

Skolen i gamle dager

Ved de fleste skolemuseer har man i stor grad vektlagt en retrospektiv formidlingsstrategi. Fortellingen om ”skolen i gamle dager” blir fortalt med utgangspunkt i vår samtid og elevene som besøker skolehuset blir ofte bedt om å si hva som er annerledes. Med denne tilnærmingen får fortiden et primitivt skjær, skolehusene blir små, undervisningsredskapene enkle, innholdet banalt og alt meget gammeldags. Det radikale og nyvinnende som fastskolereformen representerte blir ikke formidlet og skolens samfunnsmessige betydning, dermed underkommunisert.

Når man velger en retrospektiv formidlingsstrategi med barn som hovedmålgruppen kan dette ha flere årsaker. Det kan være nærliggende å tro at man faktisk i liten grad har reflektert over formidlingens innhold og hvilken hensikt denne formidlingen skal ha. En annen årsak kan være ønsket om å øke antallet besøkende til museet, og da er det enkelt å fylle skolehusene med mange små elever og fortelle om tavle og griffel, spanskrør og skammekrok.
DET RADIKALE og nyvinnende som fastskolereformen representerte blir ikke formidlet og skolens samfunnsmessige betydning blir dermed underkommunisert. Her vises Hestammar skule i Tysvær kommune.Foto: Leidulf MydlandDET RADIKALE og nyvinnende som fastskolereformen representerte blir ikke formidlet og skolens samfunnsmessige betydning blir dermed underkommunisert. Her vises Hestammar skule i Tysvær kommune.Foto: Leidulf Mydland


En annen forklaringsmodell er at den primitive skolestua blir et historisk bakteppe som velferdsstatens moderne og praktiske skolebygg ses i relieff av; Selv om vi har problemer i vår moderne skole, er det godt å vite at det var verre før.

En annen og mer alvorlig årsak til at formidlingen nesten utelukkende rettes mot små barn, at den er retrospektiv og anekdotisk i sin form, kan være at man faktisk ikke forstår den betydningen et bedre, offentlig skolevesen hadde på 1800-tallet og ikke ser at dette også er et tema med aktualitet i dag.

 
Leidulf Mydland er forsker og avdelingsleder for bygningsavdelingen ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU). Artikkelen er skrevet som del av et større forskningsprosjekt hvor artikkelforfatteren ser på fastskolereformen og byggingen av skolehus og hvordan denne historiske hendelsen forvaltes som kulturminne og hvordan fortellingen om den formidles i museene.


Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2010). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år)




Kommentarer