Munchs fortvilelse
( 06.05.2010 15:48 )
KOMMENTAR:
"Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den." Dette er politikernes mål: å gjøre Oslo til en by som setter sitt preg på folk, akkurat som Knut Hamsun beskriver i novellen Sult.
Men byens påvirkning skal kun være positivt. Den ofte siterte Bilbao-effekten, å gjøre byen populær ved fremragende kulturbygg, er hva norske politiker strever mot i disse tider. Og med den nye Operaen har de lykkes.
Om en observerer hvordan Munch og arven hans behandles i disse dager, er det lett å tvile på om Norge er særlig interessert i Munch`s oevre utover markedsføringseffekten. Se bare på hva som har skjedd i de senere år: Maleriene Skrik og Madonna ble stjålet, en besluttet å bygge et nytt Munch-museum, direktørposten ble annonsert, en internasjonal Munch-pris ble etablert, viktige Munch-utstillinger ble arrangert og Catalogue Raisonné ble publisert.
Alt dette høres jo imponerende ut. Men det er kun det siste som virkelig har hatt positiv betydning for Norge. Mer problematisk er det at Munch-museet selv ikke klarte å organisere nyere Munch-utstillinger, i stedet var det for eksempel Dieter Buchhart som gjorde det for Foundation Beyeler i 2007. Munch-museet i Oslo har den største Munch-samlingen som finnes, men får ikke tilstrekkelig finansiering til å ansette det nødvendige antallet kvalifiserte medarbeidere som trengs for å organisere slike utstillinger. Det er en respektløs behandling av kunstneren.
Da planene for et nytt museum var presentert, var det ansettelsen av en ny direktør som gjenstod. Igjen var ambisjonene om å øke Norges omdømme høye, og en kunngjorde at en ønsket å lete internasjonalt etter en ny leder av museet. Det fortjener en kunstner av Munch sitt kaliber, som er internasjonalt kjent og arbeidet i utlandet. Selv om det naturligvis finnes kvalifiserte kandidater nasjonalt, er det best å lete overalt. Men så kom det fram at Oslo kommune hadde en relativt smal forståelse av begrepet "internasjonalt". Annonsen om den ledige direktørstillingen ble kun publisert i to land utenfor Norge: Danmark og Sverige. Munch selv var aktiv i flere land, men mer enn 60 år etter hans død, er "internasjonalt" hos dem som skal forvalte hans arv, begrenset til de to nabolandene.
KOMMENTAR:
"Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den." Dette er politikernes mål: å gjøre Oslo til en by som setter sitt preg på folk, akkurat som Knut Hamsun beskriver i novellen Sult.
Men byens påvirkning skal kun være positivt. Den ofte siterte Bilbao-effekten, å gjøre byen populær ved fremragende kulturbygg, er hva norske politiker strever mot i disse tider. Og med den nye Operaen har de lykkes.
Manglende respekt
Men Norges internasjonalt mest kjente kulturpersonlighet er billedkunstneren Edvard Munch. Derfor er det noe overraskende at ikke politikere og andre med stor innflytelse i kunst- og kulturfeltet, ikke viser Norges mest berømte kunstner større respekt. En kunne prioritert å støtte forskning om Munch, organisere forskningsbaserte utstillinger som turnerer internasjonalt og ære ham med en internasjonalt kunstpris. Munch kunne vært anvendt for å markedsføre Norge, samtidig som det måtte skje i dyp respekt for kunstneren og hans virke. "Det er en viss risiko for at bygningen blir mer som et minnesmerke lik et av en fransk statsmann, som markerer oslopolitikernes dominans overfor nasjonale politikere." ILL: HERREROS ARQUITECTOS. |
Om en observerer hvordan Munch og arven hans behandles i disse dager, er det lett å tvile på om Norge er særlig interessert i Munch`s oevre utover markedsføringseffekten. Se bare på hva som har skjedd i de senere år: Maleriene Skrik og Madonna ble stjålet, en besluttet å bygge et nytt Munch-museum, direktørposten ble annonsert, en internasjonal Munch-pris ble etablert, viktige Munch-utstillinger ble arrangert og Catalogue Raisonné ble publisert.
Alt dette høres jo imponerende ut. Men det er kun det siste som virkelig har hatt positiv betydning for Norge. Mer problematisk er det at Munch-museet selv ikke klarte å organisere nyere Munch-utstillinger, i stedet var det for eksempel Dieter Buchhart som gjorde det for Foundation Beyeler i 2007. Munch-museet i Oslo har den største Munch-samlingen som finnes, men får ikke tilstrekkelig finansiering til å ansette det nødvendige antallet kvalifiserte medarbeidere som trengs for å organisere slike utstillinger. Det er en respektløs behandling av kunstneren.
Høye ambisjoner
Dessverre ser det foreløpig ikke ut til at Oslo kommune, som driver Munch-museet, ønsker å bedre forholdet til sin kunstner. Antagelig vil flere milliarder kroner bli investert i det nye Munch-museet, som skal bli et høyt hus ved siden av den bemerkelsesverdige og flate Operaen. Det er derfor en viss risiko for at bygningen blir mer som et minnesmerke lik et av en fransk statsmann, som markerer oslopolitikernes dominans overfor nasjonale politikere, som står bak Operaen. Men en bygning dedikert til kunstneren Edvard Munch burde ikke konkurrere med andre kulturbygg.Da planene for et nytt museum var presentert, var det ansettelsen av en ny direktør som gjenstod. Igjen var ambisjonene om å øke Norges omdømme høye, og en kunngjorde at en ønsket å lete internasjonalt etter en ny leder av museet. Det fortjener en kunstner av Munch sitt kaliber, som er internasjonalt kjent og arbeidet i utlandet. Selv om det naturligvis finnes kvalifiserte kandidater nasjonalt, er det best å lete overalt. Men så kom det fram at Oslo kommune hadde en relativt smal forståelse av begrepet "internasjonalt". Annonsen om den ledige direktørstillingen ble kun publisert i to land utenfor Norge: Danmark og Sverige. Munch selv var aktiv i flere land, men mer enn 60 år etter hans død, er "internasjonalt" hos dem som skal forvalte hans arv, begrenset til de to nabolandene.
Munch-prisen forsvant
Heldigvis finnes den internasjonale Edvard Munch-prisen som ble etablert for å ære "the exceptional attitude of Edvard Munch", som Office for Contemporary Art in Norway (OCA) skriver i sin årsrapport for 2005. Men Munch-prisen ble bare gitt ut to ganger, for så å bli omgått i det stille. Verken folk i Norge eller utenfor synes å ha fått med seg fraværet av Munch-prisen, ettersom den aldri rakk å oppnå nasjonal eller internasjonal anerkjennelse. Det er vanskelig å forestille seg at utdelingen av Nobelsprisen skulle opphøre. Kanskje folk også ville reagere om det ikke lenger fantes et Munch-museum i Norge? Det er dessverre mye sant i hva mine norske kollega, Sara Sørheim, kulturredaktør i Klassekampen, en gang sa: Det er David Toska som har gjort mest for Munchs rykte. Clemens Bomsdorf er Norden-korrespondent i The Art Newspaper. Han har også bloggen High North - Der Nordeuropakorrespondenten-Blog. |
Sist oppdatert: 07.05.2010 09:27