Museumsnytt

Av Signy Norendal ( 17.06.2010 12:52 )

HENRY VAN DE VELDE designet dette interiøret til museet i 1908. Det ble ferdig i 2008. Foto: Jette Pettersen, NKIM.

Til tross for viktige samlinger er museet i akutt og vedvarende pengeknipe. De har knapt penger til utbedringer av vannskader, og i hvert fall ikke til store utstillingssatsinger eller omgjøring av basisutstillinga. For øyeblikket er museet til og med nærmest avsondret fra omverdenen; de har nemlig ingen operativ nettside.
– Noe skjedde med serveren den lå på, og vi har ikke hatt penger til å ordne opp i det. Nå har vi bestemt oss for å droppe sommerguidene i år for å få råd til en enkel nettside. Den skal komme på plass i løpet av juni, håper konservator Knut Astrup Bull.

TIFFANY bordlamper. En elektrisk i bronse og glass, en parafin i forsølvet bronse og glass. Den siste et unikat. Begge ble kjøpt inn av museet i 1900 og er i dag objekter i verdensklasse. Foto: Signy Norendal.

Samling i verdensklasse

I følge Bull må museets samling av gjenstander fra 1890-tallet til i dag anses som en av de viktigste i Nord-Europa.
– Våre samlinger av art nouveau og arts & crafts er dessuten i verdensklasse. Vi kunne hatt store, flotte utstillinger med disse gjenstandene, men det er det ikke penger til, sier konservatoren. Han mener museets regionale plassering, altså utenfor hovedstaden, er det største problemet deres overfor bevilgende myndigheter.
– Man tenker på Kunstindustrimuseet i Oslo som det viktigste. Men deres samling er nasjonalt orientert sammenlignet med vår, sier Bull. Mens man i Oslo har samlet primært norsk, fordi det er et nasjonalt museum, har Nordenfjeldske kunstindustrimuseum vært mer europeisk og internasjonalt orientert i sin innsamlingsstrategi, er forklaringen. I tillegg mener Bull at de, som mange andre eldre museer, har kommet skjevt ut i bevilgningene i forhold til nyere museer.
– Når nye museer er blitt opprettet de siste tiårene er bevilgningene blitt tilpasset en moderne museumsvirkelighet. Men de eldre museene har ikke fått være med på dette løftet, forklarer Bull.

Penger på feil sted

Som om ikke dette skulle være nok, er konsolideringsføljetongen på langt nær over for Nordenfjeldske. De er enda ikke slått sammen med Museene i Sør-Trøndelag (MIST), men fra januar 2010 havnet bevilgningene fra departementet likevel der.
– Departementet gikk ut fra at vi skulle være med i MIST, men vi har ikke oppfattet noen vilje til å rette det opp, og det kompliserer situasjonen vår veldig, sier Bull. Da MIST skulle etableres i 2008 ønsket ikke Nordenfjeldske kunstindustrimuseum å være med i stormuseet. Siden har museets nye styre søkt om å få bli med, men MIST sa først nei. Nylig har imidlertid generalforsamlingen i MIST har sagt ja til Nordenfjeldske likevel, under forutsetning av at museet utbedrer brannsikkerheten i bygningen.
– Dette vil koste ca 2,5 millioner kroner, penger vi ikke har selv. Vi er dermed i en situasjon hvor vi er avhengige av ekstrabevilgninger for å bli med i MIST, så vi får se hvordan dette går, sier konservatoren. 

Trondhjems gullalder Kunnskapsbyen Trondheim og opprettelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) er tema også på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. Den byhistoriske utstillinga ”Trondhjems gullalder 1750-1850” som åpna 14. mars og står til 26. september viser glimt fra den kulturen og det miljøet som Selskabet vokste ut av, som den viktigste akademiske byen i Norge på 1700-tallet. Det er ikke tilfeldig at DKNVS skulle oppstå nettopp i Trondheim, mener både Håkon Andersen og Knut Astrup Bull, begge konservatorer ved museet. – Trondheims opplyste borgerskap var radikalt. Avstanden til København medvirket til en frihet man ikke hadde i kongebyen, sier Andersen. Utstillinga viser noen utvalgte gjenstander fra to av de tre grunnleggerne av Selskabet, samt en gallavogn fra den viktige bidragsyteren Cecilie Schöller. – Selv om Trondheim var radikalt, hvor kvinner i motsetning til i Bergen var en naturlig del av selskapslivet, fikk den lærde sponsoren Schöller aldri medlemskap i Selskabet, forteller Bull. Kikke-rom Resten av utstillinga er bygd opp med fem kikke-rom, innredet etter hvordan borgerskapenes interiører kunne sett ut fra 1750 til 1850. Soverommet, spisestuen, dagligstuen, finstuen og oransjeriet var de viktigste rommene. Bare gjenstander fra museets egen samling er benyttet, og hvert enkelt rom representerer en periode over et par tiår. Rommene er organisert mer etter perioder enn etter stilarter. Som i dag skiftet man ikke ut alle møblene når det kom en ny mote.   EN BORGERLIG spisestue i Trondheim 1800-1850 kunne sett omtrent slik ut. Empire var in, Louis Seize ok, rokokko uaktuelt. Foto: Signy Norendal.  – Noe var akseptabelt selv om det var gammelt, andre ting var helt ut. For eksempel kunne man rundt 1820 tåle noen Louis Seize-stoler, selv om det var empire som var moderne. Derimot ville man aldri funnet eksempler på tidlig rokokko i et borgerskapshjem i 1820. Vi har innredet rommene etter hvordan de kunne sett ut i en gitt periode, forklarer Bull. Kontekstorientert Ved å ha fokus på kontekst og funksjon i utstillinga mener konservatorene at de har gjort et viktig formidlingsgrep, som gjenspeiler en trend hvor man orienterer seg mer mot historiske sammenhenger enn tidligere. – I modernismen har kunstindustrimuseene fra 1950-tallet og utover jobbet veldig kontekstløst. Materialene og formgivingen har vært det sentrale. Dette ser vi blant annet ved at gjenstandene er magasinert etter materiale, noe som får slike utslag som at f.eks. et portrett laget av hår vil befinne seg på tekstilmagasinet, forklarer Andersen.

 

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 3/2010). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).
 

---

Kommentarer