En imperiebygger trer tilbake
I 14 år har Nils Marstein bekledd riksantikvarembetet, men 19. august er det slutt. Gjennom sitt virke har han bygd opp en mektig institusjon, selvsikker nok til å utfordre høy og lav i kulturminnevernets tjeneste. − Men vi velger våre kamper med omhu, sier han.
Den diskrete blandingen av gammelt og nytt er det første som slår en gjest i det man ankommer Riksantikvarens kontorbygg: lyse rom, lave tak, treverk fra 100 år tilbake i gulv og vegger. Bygningen er blitt et sted der historie og funksjonalitet løper parallelt gjennom gang og værelser, et visningsrom for hvordan det kan gjøres. Riksantikvaren er stolt av tilholdsstedet de har inntatt i Dronningens gate, sentralt i Oslo. Vel inne på kontoret strekker han armene opp mot taket og klapper det gamle treverket som en rytter klapper sin hest. De skrå bjelkene sender et par dempede dunk ut i rommet før det blir stille. 
− Nei, jeg tenker ikke så mye på hvordan det skal bli å slutte, sier han om den forestående avgangen 19. august. Det er et par måneder til åremålsperioden hans går ut, og 14 år i stillingen som Riksantikvar er over.
− Da jeg startet her hadde jeg ambisjoner om at dette skulle bli en profesjonell etat med høy troverdighet. Vi skulle moderniseres, vi skulle ikke lenger kun være en faginstans, men et direktorat med tilhørende systemer som skulle følges. Det høres kanskje kjedelig ut, men vi har troverdighet. I følge en fersk undersøkelse fra Synovate mener 89 prosent at kulturminnevern er viktig. Dette er vi svært fornøyd med, og det er resultat av langsiktig arbeid her, i fylkeskommunene og i de frivillige organisasjonene, sier han.
Skipsslaget på Bygdøy
Etter plan- og bygningsloven har alle eiere plikt til å ivareta bygningene sine. Eiere av fredede bygninger har hittil også måttet dekke merutgiftene knyttet til antikvariske pålegg. Før kunne det bety økonomisk problemer for en eier av et fredet anlegg, men i dag har dette endret seg:− Nå dekker vi alle antikvariske merkostnader, og dette har bedret forholdet til eierne, spesielt ettersom disse sakene tidligere kunne bli svært konfliktfylte og vanskelige. Jeg er veldig fornøyd med at vi har fått skaffet ressurser til dette, sier Marstein. Det bedrede forholdet til de private eierne har nok også bidratt til færre konfliktfylte saker i mediene, saker om ”den lille manns kamp mot vernemyndighetenes overmakt”, noe som sikkert har gjort at mange er blitt mer velvillig stemt til Riksantikvarens oppgaver. Men med jevne mellomrom stormer det likevel omkring beslutninger fattet på kontorene i Dronningens gate. I 2007 kolliderte Kulturhistorisk museum i Oslo med Riksantikvaren i forbindelse med at Riksantikvaren varslet at en vurderte å frede Vikingskipshuset på Bygdøy med inventar. Saken rullet i aviser og på radio, en eventuell fredning ville hindre at vikingskipene blir flyttet til et nytt historisk museum for eksempel i Bjørvika, og flere stilte spørsmålstegn ved om det var rimelig at Riksantikvaren grep inn i samlingene og framtiden til et museum på denne måten. Nils Marstein blir litt rettere i ryggen før han svarer konsentrert:
− Den saken er ikke ferdig, ennå. Jeg forstår at skipene er viktige i verdenssammenheng, men bygningen er også viktig nasjonalt og må vurderes i sammenheng med inventaret. Vi mener at det skal være mulig å bygge publikumsfasilitetene som må til for at museet skal tilfredsstille moderne krav. Men vi er som sagt ikke ferdige med denne saken, sier han.
Krig er ei det beste
Vedtak fattet i konfliktfylte saker får medieoppmerksomhet, men Nils Marstein mener ikke at han styrer en makthaversk institusjon:− Fredning kan ikke og skal ikke være et kampmiddel, dessuten er vi selvsagt underlagt politisk styring. Da operaen skulle bygges, var vi tidlig ute og vurderte de antikvariske verdiene i området, noe som ble delvis premissgivende for operaens plassering. Ingen klagde på dette. Vårt oppdrag som institusjon er å defi nere kulturhistoriske verdier. Vi velger våre kamper, og vi bruker dem som modeller for senere beslutningsprosesser. Når vi går inn i vanskelige konfliktsaker, må vi være forberedt på å tape. Argumentet om at ”vi kan ikke ta vare på alt” hører vi ofte, og det er vi enige i. Men vi har bare fredet noen få promille av de verneverdige byggene vi har her til lands. Det gjelder å vise folk at det som er fredet har verdi. Vi prøver å få til dette ved å satse på god informasjon, arkiv og bibliotekvirksomhet og gode data. Dersom folk ikke ser helheten i kulturminnevernet, mister vi legitimiteten som institusjon, og det ville vært undergravende for virksomheten vår, sier han.
Vekst og organisering
Med jevne mellomrom dukker debatten om organiseringen av kulturminnevern og museer opp. De fleste museene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet, mens Riksantikvaren er underlagt Miljøverndepartementet.− Museene må gjerne komme til Miljøverndepartementet (MD), sier Marstein med et flir. Så blir han alvorlig:
− Men dette er egentlig en unødvendig diskusjon, og det er ingen grunn til å lage et problem av noe som ikke er problematisk i utgangspunktet. Tilhørigheten til MD gir oss store fordeler når det gjelder tilgangen til kompetanse. Vi hører naturlig til der, sett i lys av lovverket vi benytter oss av i arbeidet vårt. Plan- og bygningsloven, som ligger til MD, er vårt viktigste daglige verkstøy. Vi har dessuten et nært samarbeid med KKD gjennom forholdet vårt til ABM-utvikling, og det har vi hatt siden dag en.
− Er det noe du er spesielt fornøyd med fra tiden du har jobbet som riksantikvar?
− Det har vært en veldig vekst innenfor kulturminnesektoren i min periode. Vi har fått mer ressurser, mere penger og flere ansatte. Vi har fått utvidet beslutningsmyndighet, for eksempel til å gi samtykke eller si nei til arkeologiske utgravninger. Vi har jobbet mye for å bedre budsjettrammene. For et par år siden laget vi en behovsanalyse som kartla ressursbehovet, og dette ga kulturminnevernet oppmerksomhet og gjennomslag politisk og mediemessig. Dette er kanskje det jeg er mest fornøyd med fra tiden jeg har virket her, sier Marstein.
− Er det noe du angrer på at du har gjort i løpet av de siste årene?
− Nei. Jeg angrer intet, avslutter han bestemt, og legger til: En skal ikke angre det en gjør, heller det en ikke gjør.
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2009). Ønsker du å abonnere? Ta kontakt med redaksjonen (abonnementet koster 200 kr. per år).