Ulovlig handel: individuelt ansvar eller organisert smugling
KRONIKK: Den 13. og 14. januar arrangerte Kulturrådet seminar om ulovlig handel i forbindelse med Reiselivsmessen på Lillestrøm. Med stand, bannere og flyers ble reisende gjort oppmerksom på faren for å gjøre seg til lovbryter dersom man kjøper med seg feil suvenir fra ferien i Norge eller andre land.
 Vokter ikke lenger: Tempelvoktere i Angkor Vat står hodeløse tilbake etter omfattende plyndring i moderne tid. |
Konvensjon mot ulovlig handel
UNESCOs konvensjon fra 1970 om å forhindre ulovlig og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander har vært implementert og gjeldende gjennom norsk forskrift siden 2007. Handel med stjålne og plyndrede kulturgjenstander er et verdensomspennende, ødeleggende fenomen. Det gir uerstattelig skade på forhistoriens materielle levninger, og ofte foregår dette på en måte som gjør at vi vanskelig kan vite hva som egentlig går tapt. Sporene etter plyndringen kan være tydelig nok, i templer, gravfelt og arkeologiske områder, men hva som ble tatt er det bare plyndrerne som vet. Gjenstandene forsvinner selvsagt ikke, men den ulovlige historikken kan være ugjenkjennelig når de dukker opp som kulturgjenstander for salg.
Dette er altså problemfeltet norske tollmyndigheter, Kulturdepartementet, Kulturrådet og politiet står overfor og som de har fått ansvar for å forvalte gjennom blant annet forskriften om ulovlig innførsel og utførsel av kulturgjenstander. Det er særlig innførselskontroll som byr på utfordringer, ettersom det er vanskelig for tollvesenet å fastslå om gjenstander som kontrolleres virkelig er av en slik art at det kreves eksporttillatelse fra utførselslandet, eller om det kan fortolles i henhold til ordinær tolltariff. Når det gjelder utførsel av gjenstander fra Norge har tollvesenet i prinsippet en enklere jobb, og kan søke støtte blant de norske museene som er oppnevnt som vedtaksinstitusjoner og som kan innvilge utførselstillatelse i enkeltsaker. På denne måten representerer innførsel av gjenstander fra utlandet på den ene siden, og utførsel av saker fra Norge på den andre, to ganske ulike utfordringer.
Sammensatt problem
Det er sannsynlig at ulovlig innførsel av kulturgjenstander til Norge hovedsakelig sorterer innen to hovedgrupper. Den første er norske reisende og turister som kjøper og tar med seg hjem kulturgjenstander som suvenirer mer eller mindre uvitende om innførselsreglene. Den andre gruppen er det materialet som blir tatt inn som ledd i organisert smugling. Slike gjenstander trenger ikke å være ment for kjøpere i Norge. En kombinasjon av svak grensekontroll med mangelfull håndheving av lovverket samt nærheten til antikvitetsmetropolen England gjør Norge til en gunstig transitthavn for plyndrede gjenstander på vei til større markeder i Europa. Dette er en problemstilling som i liten grad er undersøkt, og derfor vet vi heller ikke all verden om hvordan dette fungerer.
Mangler statistikk
Oppfølgingen av importforbudet mot stjålne kulturgjenstander har imidlertid vært svært begrenset. I et NTB-oppslag om seminaret på Reiselivsmessen uttaler Økokrim at de mangler pålitelig statistikk over hva som ulovlig går ut og inn av landet. Heller ikke tollvesenet har statistikk eller analyser som viser hva slags kulturhistorisk materiale som føres inn til Norge. Å utarbeide slike analyser har ikke vært en del av prioriteringen i arbeidet mot ulovlig handel. Formuleringene i brosjyrene og holdningsmateriellet som ble delt ut på Reiselivsmessen er symptomatiske for kulturmyndighetenes innfallsvinkel til feltet:
”Husk å tenke deg om før du kjøper kulturgjenstander i utlandet og tar dem med inn i Norge. Det er din plikt å sjekke om du har lov til å ta med deg kulturgjenstander ut av et land”, og ”Det er lett å ta med seg kulturgjenstander ulovlig inn i eller ut av Norge. Kjøper du en gammel gjenstand på et marked i Thailand eller tar med deg en norsk bondeantikvitet ut av Norge kan du uten å tenke på det utføre en kriminell handling og risikere fengsel.”
 ORGANISERT: Få uker etter at en fremmed mann kom og tok bilder av dem forsvant flere av maleriene i den vesle kirken i Bolivia. Slike malerier fra kolonitiden er etterspurt på det internasjonale antikvitetsmarkedet. |
I årene som har gått siden innførselsforbudet trådte i kraft har det nettopp vært holdningskampanjer der en gjør oppmerksom på individuelt ansvar som har dominert arbeidet mot ulovlig handel. Å oppfordre turister til aktsomhet er viktig, men ikke all ulovlig handel dreier seg om uetiske suvenirer, og holdningskampanjer alene er åpenbart lite egnet som verktøy mot organisert smugling.
Trenger skolering
I 2008 ble det gjennomført en undersøkelse på oppdrag fra Universitetet i Oslo som tok for seg kompetansebehov hos tollere og politifolk (se faktaboks). Her kommer det frem at 79,5 prosent av de spurte tollerne mener at de mangler kompetanse til å bekjempe kulturminnekriminalitet i sin jobbhverdag. Videre kommer det frem at ingen av de spurte tollerne og et fåtall av politifolkene kjenner til eller bruker eksisterende databaser eller fortegnelser over stjålne kulturgjenstander. Nesten 80 prosent av alle respondentene føler at de mangler kunnskap om hvordan kulturgjenstander kan se ut. Dermed er politiet og tollvesenet, som er de som har fått ansvaret for den praktiske håndhevingen av lovverket, tilsynelatende ikke i stand til å utføre denne jobben på en hensiktsmessig og treffsikker måte. Det er gjort lite for å undersøke omfanget av import, eksport og smugling av kulturgjenstander i tråd med forskriften og intensjonen i UNESCO-konvensjonen. Den offentlige informasjonen som finnes om ulovlig handel, blant annet på Kulturrådets nettsider virker tilfeldig og anekdotisk. Dette kan tolkes slik at det er stor usikkerhet rundt temaet innad i kulturmyndigheten så vel som hos for eksempel tollvesenet.
Individuelt ansvar?
Etter å ha deltatt på seminaret med den ambisiøse tittelen ”Stop Heritage Crime” sitter jeg igjen med et inntrykk av at ved å behandle ulovlig handel som et tema som i hovedsak handler om turisme, så slipper man å bruke ressurser på å ta tak i de vanskelige problemstillingene som handler om organisert kriminalitet. Eller er det slik at Kulturrådet og departementet har gode grunner til å tro at nettopp turister utgjør hovedproblemet i denne sammenhengen? I så fall ville det være interessant å vite hva de baserer denne antagelsen på. Dersom den ensidige satsingen handler om at det er billigere og lettere å ansvarliggjøre den enkelte turist heller enn å lære opp tollere og utarbeide analyser basert på grundig kartlegging, er det sannsynlig at innsatsen mot ulovlig handel vil gi små resultater.
| Undersøkelse om kompetansebehov hos tollere og politifolk: |
| Hilde Madsø Jacobsen, Tanja Steen og Marie Ulsberg 2008: Å jobbe med kulturminner: en kartlegging av kompetansebehov blant ansatte innen kulturminnesektoren, toll - og politimyndigheter. Undersøkelse gjennomført av Albatrass på oppdrag fra Universitet i Oslo, ved Institutt for arkeologi, konservering og historie |
.