Trenger vi en "redaktørplakat" for museer?
Som samfunnsinstitusjoner som skal kunne ytre seg om vanskelige temaer, må museene sikres uavhengighet og ytringsfrihet, praktisert med ansvar.
For ikke lenge siden gikk der ut et bud fra ABM-utvikling om å sende inn deltakererfaringer fra det såkalte BRUDD-prosjektet, opprettet i 2003 om "det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle" i museene – kort sagt om vanskelige temaer.
 BRUDD-prosjektet i 2007 på Telemark Museum med utstilling om Quisling skapte sterke reaksjoner. Bildet viser forsiden av Museumsnytt nr 2/2007. |
Hotte begreper og kjernen i saken
Hver gang jeg skriver BRUDD, har jeg lyst til å føye til et ™. Branding er i prinsippet nesten alltid bra i en oppmerksomhetssøkende fase. Men hvis det er ønskelig at brandingen skal føre til det motsatte av eksklusivitet, nemlig alminneliggjøring, kan branding over tid virke mot sin hensikt. Det samme gjelder brandingen av BRUDD-adoptivbarnet HOT SPOT, som etter å ha tatt veien fra Zimbabwe, Sør-Afrika og Sverige nå så alt for lett gir assosiasjoner til pyntelige menneskers krampaktige forsøk på å være kule. Avkledd de hotte begrepene er kjernen i saken at museer generelt både som fagog samfunnsinstitusjoner kan bli bedre dersom de tar opp temaer som fremstår som vanskelige. Dette har ABM-utvikling villet promotere og det er viktigere enn noensinne å fortsette med dette arbeidet. For skal vi ta terpingen på museene som "samfunnsinstitusjoner" alvorlig, er museenes vilje og evne til å ta opp vanskelige temaer sentralt. Men det ligger i sakens natur at å ta opp vanskelige temaer fort medfører konflikter, både innad og utad og gjerne i kombinasjon. Så skal museer oftere enn før ta opp vanskelige temaer, må de derfor også kunne håndtere hva dette innebærer.
Museet – en del av pressen?
Da må noe av det viktigste være å erkjenne at museet er et medium som ytrer seg i det offentlige rom, der en må være forberedt på å kunne bli kritisert for sine ytringer og respondere på en profesjonell måte. Museene er vant til å være faginstitusjoner som har rede på det de formidler om, men det er ikke en tilstrekkelig kompetanse til også å ivareta en rolle som ytringsinstitusjon. Skal attpåtil det å ytre seg om vanskelige saker bli en del av oppdraget, vil ytringsinstitusjonsdelen bli så fremtredende at en ansvars- og styringsmessig tilpasning til også å ha en slik funksjon være ønskelig. Da vil mye kunnskap og inspirasjon kunne hentes fra pressen og da særlig med utgangspunkt i pressens ulike plakater, både Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.
Museet som ytringsmedium
En "redaktørplakat" for museumsdirektører vil skape en bevisstgjøring om museet som ytringsmedium og direktørens ansvar for å ivareta museets uavhengige faglighet såvel som samfunnsfunksjon, med vekt på ytringsfrihet og det ansvar som følger med ytringsfriheten. Det vil også klargjøre direktørens og styrets gjensidige posisjoner. Vanskelige temaer kan være en tøff utfordring for styremedlemmer som ikke er vant til å se museet håndtere slikt, og legitim uenighet skaper minst konflikt og mest gjensidig respekt der rollefordelingene er klare.
Museumsetikk
Det har lenge vært et generelt behov for å øke kunnskapen om museumsetikk blant museumsansatte, styremedlemmer og i de forvaltningsorganene som har med museer å gjøre. Fokus hittil har imidlertid vært på interessesammenblandinger med mulige økonomiske implikasjoner. Men et museum som påtar seg å ytre seg offentlig om vanskelige temaer, har behov for et regelverk som ivaretar en etisk standard rundt bruken av personlige ytringer, respekt for kilder, kildevern, osv. Dette vil være et nytt felt for de fleste museer og Vær varsom-plakaten kan være et godt utgangspunkt. Et museum som tar opp vanskelige temaer vil naturlig nok kunne bli utsatt for påvirkningsforsøk fra utenforstående med interesse i temaet. Kanskje noe av det vanskeligste å forholde seg til for et fattig museum kan være tilbud om hjelp og bidrag fra en interessent som kanskje ikke er blant dem man ønsker å kritisere, men som likevel kan komme til å svekke den uavhengige, fagligbaserte problemorienteringen museet selv ønsker, til fordel for en tannløs informasjonsutstilling. Her er både Vær varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten gode utgangspunkt.
En "redaktørplakat" for museene!
Redaktørplakaten er i folks bevissthet blitt et synonym for pressens uavhengighet og ytringsfrihet. Samtidig forteller Vær varsom-plakaten oss om det ansvaret som følger med uavhengigheten og ytringsfriheten. Som samfunnsinstitusjoner som skal kunne ytre seg om vanskelige temaer, må museene sikres uavhengighet og ytringsfrihet, praktisert med ansvar. ICOMs etiske regler går – i alle fall ikke foreløpig – inn i de spesifikke utfordringene som møter et museum som tar på seg samfunnskritiske oppgaver. Derfor kan kanskje en forkortet, ombygget og spesialtilpasset kombiversjon av pressens plakater være en vei å gå for å utforme et enkelt regelverk for denne delen av museenes virksomhet? Som kanskje i neste omgang kan tjene som et internasjonalt forbilde? Noe å følge opp for Museumsforbundet og ABM-Utvikling?
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 5/2009). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år)