Hva gir mening?
KRONIKK: Hva eller hvem er museer til for? Hvorfor drive med museumsformidling? Hva er god museumsformidling?
 Elever fra Hvaler lager kulturminneløype på nett. Foto: Lillian Nyborg. |
Vi jobber med læring og formidling i museum og har vært i Danmark for innspill til faglig utvikling. Seminaret ”Hvornår giver det mening? Oplevelse og læring som strategiske verktøjer”, ble arrangert 15.-17. mars i Nyborg. Organisasjonen Danske Museer (ODM) hadde hentet inn George Hein og John Falk, som redegjorde for konstruktivistisk læringsteori i museumsformidling og behovet for mer kunnskap om de som besøker museene: Skal vi oppnå læring i museer må vi vite hvordan læring skjer. Vi må ha et bevisst forhold til hvordan kunnskap etableres og hvilket kunnskapssyn vi bygger på.
Læring på museum
Mange museumsprosjekter og praksiser vi kjenner til, og selv er involvert i, er i tråd med Hein og Falks læringsteorier. I en sekvens med kjappe presentasjoner av ulike ”beste praksis” opplegg fra Danmark, fikk vi inntrykk av at den teoretiske overbygning er mer systematisk og implementert i den danske museumsstrukturen enn her hjemme; alle var tydelig forskningsbaserte. Lignende presentasjoner i Norge beskriver gjennomføring av opplegg, uten tydelige teoretiske forankringer eller målformuleringer. Presentasjonen av Rockheims virtuelle museum og Rockipedia i Nyborg, var uten eksplisitt teoretisk forankring eller strategi for forskning i tilknytning til egen praksis.
Hva sier våre oppdragsgivere om læring? Læringsbegrepet brukes ikke i tildelingsbrev til museene, ikke i stortingsmeldinga for Den kulturelle skolesekken og ikke i digitaliseringsmeldinga. I tildelingsbrevene fra Kulturdepartementet (av 16.02.2010) står det at vi skal ”nå publikum” og ”være tilgjengelig for alle”; i målene for Den kulturelle skolesekken (St.meld. nr 38) brukes begreper som ”bidra til”, ”legge til rette for” og ”utvikle helhetlig innlemmelse av”; og i digitaliseringsmeldinga (St. meld nr 24) er digitalisering argument for ”best mulig tilgang til kulturarven for flest mulig” Heller ikke her problematiseres læring. Kanskje dette nettopp er forklaringen på at museene i museumsmeldinga rapporterer ”… et stort spenn i det som omtales som digital formidling, der mange av museene i liten grad synes å skille mellom digitalisering og digital formidling” (St.meld nr 49:107).
Fra talerstolen i Nyborg fikk vi høre at ethvert museum med respekt for seg selv har en klar læringspolicy. Selv om vi gjenkjente perspektiver og prosjekter fra Norge og vår egen praksis, mangler vi systemer som sikrer læring.
Refleksiv museumspraksis
Allerede i 1991 presenterte George Hein det konstruktivistiske læringssynet for museumsfolk på ICOM/CECA konferanse i Israel. Den gang hevdet han at implementeringen av dette synet i museumsformidling ville kreve en endring i det epistemologiske grunnsynet i museene.
Kunnskapssynet bak tradisjonell museumspraksis har drevet museene mot å se, samle og systematisere så mye viten som mulig. Kirsten Hastrup kaller dette det encyklopediske vitenskapsbegrep eller objektviten. Ideen bak dette perspektivet er at jo mer vi samler inn jo større viten har vi. Dette har ført til museer med store magasiner, fjernmagasiner og samlinger med gjenstander det er vanskelig å holde oversikt over og bruke, og det er vanskelig å hevde at materialet er representativt for samfunnets mangfold. Den nye museumsmeldinga om framtidas museum, stortingsmelding nr 49, refererer til ICOMs nye (2007) definisjon av museer:
”Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed.”
Denne definisjonen av museer innebærer en perspektivendring. Der det tidligere het at museer skulle befatte seg med ”materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser” er nå formuleringen ”materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og omgivelser”. Stortingsmeldinga poengterer at museene gjennom sin innsamlings- og formidlingsaktivitet etablerer kulturarvsmateriale, men innenfor rammene av å tjene samfunnet. Vår samfunnsoppgave er å gi ”et så dekkende og balansert bilde som mulig av det mangfoldet som utgjør norsk samfunnsliv opp gjennom tidene”.
Brukermedvirkning
Vi er altså involvert i en normativ praksis som krever at vi kontinuerlig reflekterer over premissene for vår egen kunnskapsproduksjon. Museets objekter er materiell og immateriell kulturarv Formidling av kulturarv bør skje gjennom bruk av mange ulike virkemiddel, men må være basert på viten Museene må ta inn over seg at vi ikke forvalter objektiv viten og at eneste akseptable løsning er å slippe brukerne til! God museumspraksis må bygge på viten om viten.
 Elever fra Sarpsborg dokumenterer sine egne kulturminner. Foto: Lillian Nyborg. |
Vi har hentet verdifull kunnskap om hva vi ikke vet i Danmark denne våren. Men – det er vel flere enn oss som ikke har en godt nok gjennomtenkt læringspolicy?
Mer viten om viten
På seminaret ”Jo fleire kokkar, jo betre søl” tok ABM-utvikling opp en av trådene fra ODM. Her ble det vist til hvor viktig involvering og brukermedvirkning er for vår formidlingspraksis. Dette anser vi som et skritt på veien i å fylle vår samfunnsoppgave. I prosessen med å invitere flere inn i vår praksis, kommer nødvendige selvkritisk refleksjoner, knyttet til de vurderinger og utvalg vi gjør, og de perspektiver vi benytter.
Nå ønsker vi oss en seminarrekke her hjemme om forsking på formidling i kulturhistoriske museer. Vi ønsker oss innspill som kan styrke oss i vår praksis og bidra til mer kunnskap om museene som lærende institusjoner. Først da kan vi ”… nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle…”, og bli museer som ”…fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt” - slik Storingsmelding nr 49 forventer av oss framover!
| Kronikkforfatterne Eva D. Johansen og Hege Hauge Tofte er museumspedagoger ved hhv. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum og Østfoldmuseene. |
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven (nr. 3/2010) av Museumsnytt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).