Museumsnytt

( 24.02.2009 12:13 )

I kjølvannet av ”Kjelder til kunnskap og oppleving” (St. meld. nr. 2 (1999-2000)) ble det i 2003 opprettet et felles utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museer, som fi kk navnet ABM-utvikling. Her inngikk Norsk Museumsutvikling, Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten. Våren 2008 ble det besluttet at nyskapningen skulle evalueres, og oppdraget ble gitt til DIFI – Direktoratet for forvaltning og IKT. Rapporten forelå i fjor sommer.

	DIFI mener at ABM-utvikling så langt har klartseg godt. Men artikkelforfatteren er ikke sikker på at nyskapningen har funnet sin endelige form og funksjon. Illustrasjon: Truls Hagbarth Grimstad

Hovedbildet i rapporten er at ABM-utvikling får et godt skussmål. DIFI fi nner bred enighet blant brukere og samarbeidspartnere om at det er formålstjenlig med et felles utviklingsorgan for disse tre sektorene. Informantene samarbeider godt med ABM-utvikling, selv om graden av tilfredshet med tjenestene varierer noe. DIFI mener en har klart balansegangen mellom forvaltningsoppgaver og utviklingsoppgaver godt, og fi nner at det er de mindre aktørene innen de tre sektorene som har det beste forholdet til nyskapningen. Etter evaluatorenes mening er den kanskje viktigste funksjonen å være en nasjonal og nøytral aktør som i kraft av dette kan bidra til å samle aktørene innen hver av sektorene. Dette kan igjen være en forutsetning for å lykkes med samordning på tvers. Her er vi ved selve kjernen i og rasjonalet for det nye organet. Likevel er evalueringen nettopp på dette punktet verken helt klar eller overbevisende. For hva betyr det egentlig at det er nødvendig å samle aktørene internt, for at samordning på tvers skal være mulig? Og hva skal være ABM-utviklings rolle i dette?
 
Til tross for god karakter, er det ikke like klart at organet har funnet sin form og sin funksjon. La meg peke på noen knagger som en ABM-diskusjon kan henges på: Formål: ABM-utvikling er i beskjeden grad utstyrt med et klart samfunnsoppdrag; i hvert fall i den tidlige fasen. Verken meldingen eller budsjettproposisjonen defi nerer klare mål for organet, som i 2003 ble gitt et sett vedtekter. Oppgavene som trekkes fram, har langt på veg en teknisk karakter, slik som felles utfordringer i digitaliseringsarbeid, materialforvaltning og informasjonsbehandling. Først i tildelingsbrevet for 2007 tas det inn en formulering – defi nert av ABM-utvikling selv − om at hovedmålsettingen er å ”…styrke arkiv, bibliotek og museum som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner”.
 
Oppgaver: ABM-utvikling skal både være et strategisk utviklingsorgan og et forvaltningsorgan. DIFI mener man har lykkes godt i å fi nne en balanse mellom disse, men at utviklingsoppgavene har fått forrang. Dette står i en viss kontrast til påstander om at det faglig har vært for lite å hente hos det nye organet, og som har fått en del innen museumsområdet til å lengte  tilbake til Norsk Museumsutvikling. Informantene er mer kritiske til hvordan utviklingsoppgavene er blitt ivaretatt enn til forvaltningspraksisen. Evalueringen peker på at forventningene om sterk økning i tilskuddsmidler langt fra er innfridd, og at dette har skapt grobunn for misnøye.
 
Organisering: I starten ble ABM-utvikling organisert etter funksjonelle og ikke sektorielle kriterier. Dette ble endret i 2007, da virksomheten ble organisert med en avdeling for hver av de tre sektorene arkiv, bibliotek og museum. De aller fl este informantene ser dette som en klar forbedring, og selv om DIFI mener ledelsen må stå fritt i valg av modell, stiller de også seg spørrende til den funksjonsbaserte organiseringen i starten. Et annet diskusjonstema har vært om virksomheten skulle ha eget styre. DIFI fi nner at forvaltningskompetanse synes sterkere vektlagt i det nye styret som ble oppnevnt i april 2008, men tar ikke direkte stilling til om det er formålstjenlig med et eget styre. For en observatør basert i de såkalte distriktene, er det et tankekors at med ett unntak er alle styremedlemmene lokalisert i Oslo.

Praksis og kompetanse: Både DIFI og informantene mener ABM-utvikling har vært mest vellykket på formidlingssida. Som aktør i gjennomføringen av museumsreformen får organet jevnt over godt skussmål. Kritiske røster har imidlertid pekt på reformens trekk av ”frivillig tvang”, og at ting kan ha blitt avgjort ”på kammerset” mellom organet og fylkeskommunene. En annen innvending har vært at reformen (og ABM-utvikling) har for stor tiltro til at selvgrodde museumsnettverk skal gi et helhetlig museumslandskap. Fra Museumsforbundet har en ønsket at det gripes mer fatt i den faglige delen av museumsreformen, men samtidig stilt spørsmål ved om ABM-utvikling har tilstrekkelig kompetanse i så måte.

Museumsreform

En mangel ved evalueringen er at den i liten grad problematiserer de endringene som er skapt i det norske museumslandskapet gjennom reformen, og i hvilken grad dette bør få konsekvenser for måten ABM-utvikling arbeider på. Konsolideringsprosesser har skapt et helt annet kapasitetsmessig og faglig grunnlag hos museene rundt om i landet, og gitt et nytt sett kompetente aktører å forholde seg til og å spille på lag med. Derfor deler jeg ikke bekymringen for at museumssektoren ikke har en instans som tilsvarer Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.

Plassen tillater ikke en nærmere drøfting av hvorvidt DIFIevalueringen baserer seg for sterkt på en bestemt organisasjonstenkning eller forvaltningsideologi. Kanskje øyner vi en New Public Management-inspirert tenkning når en så sterkt slår fast at før bedre samspill mellom de tre sektorene kan oppnås, må en få til sterkere samordning innen hver sektor. Jeg kan ikke se at det gjøres klart hva som ligger i dette. Er det strukturrasjonalisering en mener – uten helt å tørre å si det rett ut?

Viktig rolle

Noe av den samme uklarheten synes jeg vi ser på policyområdet. Fra informanter og i evalueringen vises det til behovet for at ABM-utvikling må bli hørt og få gjennomslag i den offentlige politikken. Men for hva? Finnes det gode nok mål og klart utmeislede strategier for virksomheten? Har ideen om felles utfordringer, oppgaver og mål for de tre sektorene fortsatt tilstrekkelig bærekraft, slik at synergier og samspillsgevinster kan oppnås? Sjøl vil jeg svare positivt på dette siste, og dypet sett legge til grunn at arkiv, bibliotek og museer har felles mål og felles oppgaver i å legge til rette for deltakelse og demokrati. I dette bildet bør ABM-utvikling kunne ha en viktig og meningsfylt rolle. Men det kan godt være at endrete rammebetingelser tilsier endringer også i arbeidsformer, organisering og kompetanse.  

Helge O. Larsen er professor i statsvitenskap, rektor ved Høgskolen i Nesna, styreleder i Helgeland Museum og første vara til styret i Norges museumsforbund.

---

Kommentarer