Gyda og Snøfrid: To paradigmer i norsk kulturhistorie
KRONIKK: Hvem har ikke hørt om Gyda, kvinnen som fikk Harald Hårfagre til å samle riket før han klippet håret? Langt færre har hørt om Snøfrid, samekvinnen som i følge Snorres Heimskringla, giftet seg med en stormforelsket og nyklipt Harald, ble hans store kjærlighet og stammor til den norske kongerekken.
 HARALD OG SNØFRID: Postens miniatyrark ”Norrøn mytologi, mytiske stader” fra 2008. Kunstner Sverre Morken. |
Professor Gro Steinsland beskrev forholdet mellom samer og nordmenn slik: ”Det er for øvrig tankevekkende at middelalderen forenet de to folkegruppene samer og nordmenn til ett folk. Det var glemt da nasjonsbyggerne Rudolf Keyser og P.A.. Munch utarbeidet sine tanker om Norge og nordmenn på 1800-tallet. Da ble landets nordligste befolkning holdt utenfor, samer og kvener ble betraktet som fremmede nasjonaliteter.” (Aftenposten 18.06.05)
Danser med Gyda
Gyda symboliserer norsk kulturhistorie fra og med 1800-tallet til fornorskingsperiodens slutt ved innføringen av Sameloven i 1987. Det er ingen tvil om at det er Snøfridparadigmet som er gjeldende norsk politikk i dag, men i praksis lever Gyda friskt videre. Midlene som Sametinget har til disposisjon for å rette opp fornorskingspolitikken og sikre et helt folk med tiltak innen for eksempel områder som kultur, språk, undervisning og næringer, er ikke større enn en mellomstor norsk kommunes årsbudsjett. Samiske barns rett til lærebøker er ikke lovfestet og i Stortingets korridorer danser Fremskrittspartiet med Gyda. Frp mener samene ikke er et opprinnelig folk (urfolk) i Norge, og vil fjerne støtten til kulturtiltak, inkludert de samiske museene, samiskopplæring i barnehager og grunnskolen, samt fjerne Sametinget.
Samisk museumsreform
De 11 samiske enkeltmuseene er organisert i 6 museumssiidaer, eller konsoliderte museer, fra Nord-Trøndelag til Finnmark, og har til sammen knapt 30 årsverk. Intensjonene i Stortingsmeldingen om fremtidens museum, de fire f-ene: forvaltning, forskning, formidling og fornying, kan de samiske museene bare drømme om å oppfylle. Sametinget overtok forvaltningsansvaret for de samiske museene i 2002. Den samiske versjonen av den nasjonale museumsreformen er enda ikke gjennomført til tross for en omfattende omorganisering de senere år. Nylig gjennomførte Samisk Museumslag et seminar om ”Framtidas samiske museum”, under det nasjonale museumsmøtet i Trondheim. Sametingets representant sa da at: ”Museumsreformen for samiske museer har dessverre ikke blitt omfattet av myndighetenes økonomiske satsing på området. På grunn av manglende økonomiske ressurser er faglig utvikling en utfordring. Sametinget har likevel selv prioritert de samiske museene over eget budsjett, men disse midlene er ikke tilstrekkelig for at museene skal få et skikkelig løft”.
Kulturministeren toer sine hender
I Museumsnytt 5/2010 forsvarer kulturminister Huitfeldt situasjonen med at det er Sametinget som skal ha frihet til å prioritere statlige kulturbevilgninger. Hvilken frihet? De samiske museene sorterer under en felles kulturpost i Sametingets budsjett. Denne posten fordeler midler til teatre, musikk, litteratur og forlag, barn og unge, festivaler og så videre. Samisk Museumslag kommer aldri til å foreslå at andre viktige tiltak skal ofres for de samiske museenes skyld, selv om kulturminister Huitfeldt åpenbart synes dette er helt greit. Jeg ønsker også å minne ministeren på at samene er et eget folk her i landet, når hun forsøker å regionalisere dette spørsmålet ved å si at folk på Vestlandet synes at Nord-Norge har fått for mye økning i kulturmidlene. Dette er ikke et geografisk spørsmål, men handler om nasjonale og internasjonale rettigheter og forpliktelser.
Ikke like verdig?
En av deltakerne på det overnevnte seminaret spurte hvorfor det er slik at det ikke er likestilling mellom norske og samiske museer. Ja, hvorfor har de samiske museene så få ressurser? Er det fordi det er så lite samisk kulturhistorie å forvalte? Er den samiske kulturhistorien utforsket? Trenger ikke nordmenn også å lære om samisk historie hvis det er slik at budsjettene er små fordi det er så relativt få samer her i landet? Jeg er redd deler av svaret er fordi Gyda fremdeles er en rettesnor i norsk kulturpolitikk og at samisk kultur og språk enda ikke anses som like verdig og viktig å forvalte, forske på, formidle og fornye som norsk kultur og språk her i landet. Samisk Museumslag foreslår at det om noen år er minimum 100 fagstillinger tilknyttet den samiske museumssektoren, og at disse midlene øremerkes gjennom Sametingets budsjetter. Jeg håper ikke Gyda lurer seg med på lasset når Norsk kulturråd skal overta museumsoppgavene fra ABM-utvikling. Det er en fare for at rådet nettopp bare blir ”norsk”. 1000 år etter Snøfrid og Harald er museums-Norge enda ikke samlet.
 | Lars Magne Andreassen er styreleder for Samisk Museumslag. Denne artikkelen er en forkortet versjon av et innlegg han holdt på Interkulturelt Museums 20-årsjubileumsseminar ”Prat og Praksis”, 21. oktober 2010 |
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 1/2011). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).