Togfest og vitengøy
Teknologi- og togfrelste Storm (7) tok fri fra skolen og dro til Bergen for å utforske forskjeller og likheter mellom «togfest» og vitensenter.
Allerede som entusiastisk treåring omdøpte guttungen ethvert modelljernbanearrangement til «togfest». Og nå dukket det plutselig opp en mulighet for å dra til Bergen og «togfest». I turnhallen på Slettebakken skulle det avholdes hobbymesse med Bergen-avdelingen av Norsk jernbaneklubb som medarrangør.
Alt var «på skinner» da en tanke plutselig slo oss i Museumsnytt-redaksjonen: Lurer på hvordan Storm (7) vil vurdere togfesten opp mot et besøk på Bergens vitensenter Vilvite?
Først erfare hobbymessens regler om «ikke røre, bare se» – og gjerne «kjøpe». Deretter oppleve Vilvite hvis motto kunne ha vært «delta, utfør, bygg, løs, lek og lær».
Slik gikk det til at Storm tok to dager fri fra skolen, tok med seg pappa (47), og dro vestover for å utforske forskjeller og likheter mellom hobbymesse og vitensenter. I tillegg til å være mer enn vanlig hekta på tog generelt og Märklin modelljernbane spesielt, er småen evig frelst på Lego Technic og slikt no'. Han har også loggført rundt ti besøk ved Norsk teknisk museum i Oslo. Nesten like mange ganger har han vært på «togfest». Men kun én gang har han besøkt Lego-land, og da gikk han i spinn: Like ivrig på «å gjøre» som alle de andre ungene, men i tillegg fullstendig eksaltert av alle modellene og togene som kunne betraktes og analyseres og forstås og betraktes igjen.
Slik begynte vår høyst uhøytidelige ekspedisjon og ut vi reiste. Ikke egentlig for å felle dom over noe som helst, snarere for å utforske det vi måtte møte på vår vei. For ikke å stille for høye krav til en syvårings evne til å sette ord på slikt, bestemte vi oss for å la fotografiene fortelle mesteparten av historien.
TOGFESTEN:
 Bare se, men ikke røre. Liten gutt på middels hobbymesse i stor, gammel turnhall. Togfesten ble kanskje ikke helt som vi hadde ventet oss. Hvor var det blitt av alle de store anleggene? |
 |  |
 Poff! To sekunder før den analoge transformatoren sender altfor høy spenning inn i det digitalstyrte lokomotivet. Dermed poffer også drømmen om et lokomotiv med ekte toglyd. |
 Fedre & Sønner. Hvem må ta over når sønnen heller vil fly med sitt nye, fjernstyrte helikopter? Og hvem synes det er helt greit? Hobbymessen byr på fristelser og forpliktelser for liten og stor. |
 Fedre og Sønner II. «Pappa, kan du spørre om jeg også får lov til å styre litt?». Men pappa synes ikke stemningen innbyr til å spørre om det. Modelljernbane på messer er først og fremst en se-på-aktivitet. Såfremt man da ikke har sin egen pappa på innsiden. |
VITENSENTERET:
 Kanskje helgens absolutte høydepunkt. Produsent av pur glede. Storm blir aldri lei av å studere mekanismene, prøve å skjønne systemet og hvordan det kan manipuleres. |
 Klar for skumle dyr i 3D. Morsom film, men verken kommentarer eller spørsmål fra syvåringen dukket opp etterpå. |
Hydros hydrant byr på oljeproduksjon i to etasjer. Full konsentrasjon når Storm spiller olje-tetris i første, før pappa styrer borekronen fra andre.
 Én krok, to hoder og fire hender. Rakettbygging gir full skår på «interaktiv pedagogikk», «mestring» – og ikke minst reelt samarbeid over generasjonsgrensene. |
 Av og til er naturvitenskap rett og slett bare gøy! |  Stinn brakke. Vilvite er med rette stolt av sitt høye besøkstall. Men jeg klarer ikke la være å føle at jeg er i et lekeland. Tankene går uvilkårlig til andre store suksesser som Lego-land og Tusenfryd. |
 Det skal ofte ikke så mye til før lek, konkurranse og læring går hånd i hånd. |
 Bygger og løser. Andreas og Storm samarbeider så intenst frydefullt at jeg ikke har hjerte til å avbryte dem med snakk om gravitasjon og energi og annen voksenprat. |
– Flere ting som «du ikke forsto hvorfor var der», sier du. Hva mener du?
– Det var ikke noe vits, liksom. Man lærte jo ikke noe.
– Men det var jo kult?
– Ja, kult var det!
En sliten gutt og en like sliten mann ligger i sengen og spiller av helgens høydepunkter i sakte film. Alt er gått etter planen: Vi har opplevd messe og senter, vi har reist med det meste Bergen har å by på av skinnegående transportmidler og vi har vært innom opptil flere av byens konditorier. Men på ett område må vi erkjenne at ekspedisjonen kommer til kort: Å viderefortelle syvåringens eventuelle tanker om forskjellen mellom å være på hobbymesse og vitensenter. Det viser seg at togfesten blir sammenlignet med andre togfester, og Vilvite blir vurdert opp mot Norsk teknisk museum.
Togfest versus tidligere togfester har trolig mindre interesse for Museumsnytts lesere, så derfor gjengis kun Storms konklusjon: «Pappa, det var altfor få modelljernbaneanlegg!»
Guttens tanker rundt Vilvite versus Norsk teknisk museum har trolig større interesse. Det er selvfølgelig urettferdig å sammenligne Norges nasjonalmuseum for teknologi, industri, vitenskap og medisin med snart hundre års fartstid, med Norsk Hydro-støttede Vilvite fra 2007. Samtidig fikk guttens kommentarer meg til å fundere.
Pedagogiske leker
Jeg har ingen museumsfaglig bakgrunn, alt jeg kan bidra med, er min profesjonelle observasjonsevne og en del års erfaring som far til to gutter. Jeg ser på Storm at han har det gøy på Vilvite.
Jeg har det gøy selv også. For meg er Vilvite et interessant opplevelsessenter. Jeg liker at artige ting fra teknologien og naturvitenskapen er tatt i bruk for å skape morsomme aktiviteter. Jeg synes det er morsomt å se hvordan ting virker, hva som skjer og hvorfor. Derfor synes jeg det er viktig å dele denne interessen med mine sønner.
Jeg får assosiasjon til de pedagogiske tre-lekene jeg som far kjøpte med god samvittighet. Leker som lurte inn kunnskap bakveien. Noe helt annet enn plastic fantastic-leker. Slik opplever jeg vitensenteret.
Men da Storm oppsummerte besøket med setningen «Det var ikke noe vits, liksom. Man lærte jo ikke noe,» begynte jeg å undre. Og fikk forklart at på Teknisk museum «var det biler og tog og maskiner og sånne ting som man lærte noe av».
På ett nivå gjettet jeg at han sa noe positivt om omfanget og helheten i tilbudet hos Norsk teknisk museum. På et annet nivå lurte jeg på hvorfor han syntes det var viktig å lære noe. Noe fikk meg til å tro at noe eller noen har gitt ham en forestilling om at han også burde lære noe. At det var forventet av ham. Som om det hverken var bra nok eller tilstrekkelig bare å ha det moro.
Godt vant
Målt opp mot en slik målestokk kan jeg forstå at han opplevde å komme til kort. Storm ble kjent med jevnaldrende Andreas, og mens guttene lekte, sa faren til meg:
– Vi har årskort og er her omtrent én gang i måneden. Dette er et fint sted å dra til når det regner og ungene skal ha det gøy.
For meg som voksen er «å ha det gøy» en flott attributt ved en institusjon som har satt seg fore å «fange oppmerksomhet og tenne nysgjerrighet», som Vilvite-sjefen skrev i en kronikk her i Museumsnytt for to år siden. Med «kreativ læring» og «interaktiv pedagogikk» skal vitensentrene være «populærvitenskapelige lærings- og opplevelsessentre» som skal rekruttere til real-, teknologi- og håndverksfagene.
Og da er det kanskje helt i orden at jeg opplevde Vilvite som en herlig lekeplass, en tumleplass hvor ungene møter utfordringer og gis mulighet til å løse dem. Et sted hvor ungene har det gøy.
Det var Storm som etterspurte mer. Det var han som savnet noe. Som savnet den ordinære museumsvirksomheten som ramme rundt et vitensenter – slik han har blitt vant til at det er på Norsk teknisk museum.
Det tok ganske lang tid før jeg forsto at «vi lærte jo ikke noe» kunne forstås på denne måten. Under selve besøket på Vilvite bød jeg jo på så mye av pappas entusiastiske og forsøksvis pedagogiske forklaringer som gutten var mottagelig for. Da fenget det bare sånn passe. Det var først samme kveld at han introduserte lærekriteriet. Og det dreide seg altså neppe om et udekket vitebegjær eller en forestilling om pliktig læring. Det fortalte trolig at han hadde fått litt mindre «museum» enn det han hadde håpet på. Ganske ofte er det vel så fascinerende bare å glo. Iallfall for en gutt som ham.