På etikkurs med Etiske Eva
Med fabler og gruppearbeid formidler Eva Mæhre Lauritzen ICOMs etiske regelverk. Siden 2003 har hun holdt mellom 20 og 30 kurs for museumsansatte.
Opplegget kan på godt norsk kalles workshops, og deltakerne må løse fiktive etiske problemstillinger knyttet til museumshverdagen.
 WORKSHOPS med etiske fabler er en egnet metode til å lære museumsetikk, mener Eva Mæhre Lauritzen. Foto: Signy Norendal |
– Jeg kaller det etiske fabler, sier Eva Mæhre Lauritzen som til daglig er førsteamanuensis ved formidlingsavdelingen (eller Seksjon for utadrettet virksomhet som det egentlig heter) ved Naturhistorisk museum i Oslo. Lauritzen har sittet i ICOMs internasjonale etiske komité i seks år. Som styremedlem og senere leder av Norsk ICOM har hun vært delaktig i utgivelsen av de to siste norske utgavene av det etiske regelverket i 2002 og 2006. Begge oversatt av Elisabeth Koren og gitt ut med støtte fra NMU/ABM-utvikling.
– Hvordan oppsto ideen til konseptet?
– Det er en litt pussig historie, sier Lauritzen, og forteller at fagorganisasjonen Museumsansattes Forening tok kontakt med Norsk ICOMs styre da de skulle ha landsmøte i Bergen i 2003:
– De ønsket en presentasjon av den nye utgaven av de etiske reglene, men presiserte at de ikke ville ha noen forelesning. Hva gjør vi da, tenkte vi. Etter en runde kom jeg fram til at vi kunne lage scenarier – et sett med caser – som deltakerne skulle arbeide med.
Skreddersydde oppgaver
Lauritzen diktet opp en sosial situasjon hjemme hos en museumsansatt, med samtaler som innebar en rekke fiktive museumsetiske problemstillinger. Ved hjelp av regelverket skulle deltakerne identifisere og ”løse” problemstillingene.
– Jeg fikk nesten bare positive tilbakemeldinger. Det gjaldt å finne en paragraf som kunne brukes. Slik måtte de lese regelverket, og bli kjent med det. Scenariene ble nøkkelen til hele opplegget, og de kan skreddersys til forskjellige museumstyper, land og ønsker. For eksempel har jeg hatt et opplegg med etiske problemstillinger spesielt knyttet til sponsing.
– Men jeg forsøker alltid å få med en del generelt også, slik at det ikke bare handler om det enkelte museum, sier Lauritzen, som siden den første gangen i Bergen har hatt 20-30 kurs. Mange av dem i utlandet, sist var hun i Japan. I Norge har hun vært på både store og små museer; kulturhistoriske, naturhistoriske, forsvarsmuseer, kunstmuseer og vitensentre. Snart står Karasjok for tur, med spesielle problemstillinger knyttet til samisk kulturarv. Kursene holder hun uten vederlag, og reisene i Norge dekkes av ABM-utvikling, via Norsk ICOM. Dermed er de gratis for museene.
Leken metode
Lauritzen forteller at kursene vanligvis varer i tre til fire timer, avhengig av deltakernes engasjement.
– Jeg opplever merkelig nok at det ofte er mer futt i større forsamlinger. 50 til 60 personer er bra, da går diskusjonene friskt. Noe annet som er spennende er at folk nesten alltid deltar helt likeverdig i diskusjonene, uansett hva som er deres arbeidsoppgaver på museet. Det er en leken måte å lære etikk på, sier hun.
– Hvor stort er behovet for disse kursene?
– På et kurs jeg holdt på et ikke navngitt museum var det en ansatt som reiste seg og fortalte at han hadde jobbet ved museet i 30 år, og at dette var første gangen etikk var satt på dagsorden. Han mente det var på høy tid, forteller Lauritzen.
– Hva mener du er det vanligste bruddet på regelverket i norske museer?
– Det er ganske vanlig at man ikke skiller mellom museets bevaringsfunksjoner og forretningsdrift. For eksempel å arrangere antikvitetsmesser eller å ta inn handlende med antikviteter for å gjøre verdivurderinger. Mitt inntrykk er imidlertid at de aller fleste er veldig samvittighetsfulle og ønsker å gjøre ting riktig. Jeg har for eksempel fått henvendelser fra folk som lurer på om det er greit at de er involvert i skolens loppemarked. Ellers er det mange som lurer på i hvilken grad de etiske reglene også gjelder for styremedlemmer i et museum, noe vi mener at de gjør, sier Eva Mæhre Lauritzen.
Verdensomsp
ennende
ICOMs etiske regelverk har en lang historie. Først kom det en kode for museumsobjekter. Det første settet med etiske regler ble vedtatt i 1986 og er siden revidert flere ganger. De tredje og siste utgaven ble revidert i 2004, og utgitt på norsk i 2006. Regelverket er i dag oversatt til 17 forskjellige språk, i tillegg til de tre ICOM-språkene engelsk, fransk og spansk. I dag er det 28 000 medlemmer i ICOM. Medlemmene aksepterer de etiske reglene i det de melder seg inn, og på nytt hver gang de betaler medlemskontingenten. Lauritzen understreker at det er minimumsregler det er snakk om. De bygger på internasjonale lover og regler, som gjelder for hvert enkelt medlem uavhengig av om landet har ratifisert de internasjonale lovene. For eksempel ratifiserte ikke Norge UNESCOs konvensjon av 1970 om ulovlig handel før i 2007, mens hovedinnholdet der hele tiden har vært innbakt i ICOMs etiske regelverk.
– Reglene viser at vi er deler av et verdensomspennende museumssystem. Dette burde inngi en viss stolthet, mener Eva Mæhre Lauritzen.
| En etisk fabel: |
| En av konservatorene fortalte at en gammel skolekamerat nylig hadde kommet til ham med et stort skinn fra en sjelden, utrydningstruet afrikansk slange som han hadde fått i gave på en forretningsreise i Tanzania. Han trengte hjelp til å få bearbeidet skinnet og få stoppet det ut, slik at han kunne bruke det som blikkfang og dekorasjon på kontoret, helst litt fort. Han var villig til å betale ekstra godt for å få hjelp fra museet. Konservatoren visste at regnskapstallene var dårlige, og at museet gjerne påtok seg private oppdrag for å kunne spe på inntektene, men flere av kollegene klaget fordi deres behov da ble nedprioritert. |
| Finn minst 2 paragrafer i ICOMs etiske regelverk som passer til denne situasjonen. Send en mail til redaksjonen, og motta hederlig omtale i neste utgave av Museumsnytt. |
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2010). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).