Museumsnytt

Av Signy Norendal ( 25.04.2011 16:42 )

VERNEVERDIG BYGNINGSMILJØ. Rådhusgaten og Christiania torg ligger foran Akershus festning. Ved det gule huset (Rådhusgaten 32) ønsket planmyndighetene i sin tid et signalbygg på 12 til 14 etasjer. – Vi skal være glade for at Forsvaret som eier av tomtegrunnen og antikvariske myndigheter ikke fant signalbygget forenlig med en god utvikling av festningens forterreng, sier Oslos ferske byantikvar. Foto: Signy Norendal

– Vi har et kunstig skille mellom løse og faste kulturminner her i landet, sier Wilberg.

– Det merkeligste utslaget finner vi kanskje i fartøyvernet, hvor båter på land er Kulturdepartementets ansvar mens båter på vann ligger under Miljøverndepartementet. Utfordringene finnes også innenfor de statlige sektorene, mener den ferske byantikvaren som fram til 1. april har jobbet som organisasjonssjef i Forsvarsbygg/Nasjonale Festnings- verk. De forvalter blant annet bygningsmassen på Akershus festning, mens Forsvarets Museer eier de løse gjenstandene.

– Kanoner og bygninger på samme festning utgjør to sider av samme sak. Derfor er det viktig å få til en helhetlig formidling på festningene. Dette er tross alt to sider av samme sektor. Verre blir det når eierne tilhører hver sin sektor, noe som ofte er tilfelle. Da kan murene bli farlig høye mellom aktørene og sektorene.

Vil samarbeide, ikke sammenslå

Til tross for dette vil hun ikke ta til orde for at kulturminnevernet skal overføres til Kulturdepartementet. På museumsforbundets nettsider ble det i februar gjennomført en uformell meningsmåling, hvor en stor andel svarte at de ønsket nettopp dette. Wilberg er ikke overbevist om at de har rett.

– Jeg tror kanskje ikke folk tenker over de reelle konsekvensene av ønsket om et ”samlet” kulturminnevern. De statlige sektorene blir veldig lett glemt, men utgjør en ikke ubetydelig del innenfor museumsvirksomheten i Norge, og en overføring til kultursektoren vil utvilsomt sette denne under stort press. Kulturminnevernet mister dessuten mye hvis det skulle falle ut av miljøvernet. Når det gjelder sektorbiten er det et forvaltningsprinsipp at alle sektorer er ansvarlige for miljøhåndteringen i egen sektor. Det er et konkurransefortrinn i forhold til andre land som misunner oss denne miljøtilhørigheten, sier Wilberg som heller vil satse på styrket samarbeid for å få til et bedre kulturminnevern.

– Hos Byantikvaren har vi allerede et samarbeid med Oslo Museum og dette akter jeg å bygge ut. Men jeg vil også samarbeide med andre museer, blant annet etatsmuseene. De er store og mange her i byen, og sitter på en betydelig kompetanse og en interessant bygningsmasse.

Historie skaper helse

Wilberg er et kjent ansikt i kulturminnevernet og har tidligere ledet blant annet prosjektet Landsverneplan for Forsvaret og Forsvarsbyggs kompetansesenter for kulturminnevern. Hun er den første byantikvaren med bakgrunn fra eiendomsforvaltning, og tror det kan komme svært godt med å vite hva det vil si å være eier av verneverdige bygg.

Samtidig har hun direkte og bred kjennskap til museumssektoren. I Nasjonale Festningsverk har hun vært ansvarlig for kontakten med museer og andre sektorer. Hun har jobbet i dokumentasjonsavdelingen på Nasjonalgalleriet og i formidlingen ved Munch-museet. I arbeidet med magistergraden sin i kunsthistorie jobbet hun mye i arkivene på Oslo Museum, den gang Bymuseet i Oslo.

– Hva slags museumsperson er du?
– Med en design og funksjonalismeinteressert mor og en far med spesialinteresse for antikviteter, har jeg nok blitt en museumsperson som elsker gjenstander. Jeg trenger ikke eie dem selv, men jeg synes det er festlig med loftsrydding og gleder meg over enkeltgjenstandene og historiene deres. Også i bygningsvernet er Wilberg svært opptatt av fagets historiefortellende sider.

– Det er kanskje en floskel, men jeg mener at gamle bygninger og bygningsmiljøer ikke bare skaper trivsel, men også helse. Fjerner man for mye av bygningsmiljøene fjerner man viktige deler av både den personlige og den kollektive langtidshukommelsen, og dermed også evnen til å orientere seg i nåtiden og framtiden. Tenk på hvor glade vi er for at det aldri ble høyhus i Karl Johans gate. Eller på Grünerløkka – en av byens triveligste bydeler. Eller i Bogstadveien – hvor det ikke bare er shopping, men et tiltalende miljø å shoppe i.

Trenger gjenstandsforskning

Den brede gjenstands- og historieinteressen  preger flere av Wilbergs kjepphester, både i det brede kulturminnevernet og i ambisjonene for sitt nye embete. Gjenstandsforskning er en av dem:
– Nyheten om at Forskningsrådet ønsker å satse mer på det som ikke er programforskning var veldig positiv. Både antikvarer og museumsfolk har lenge ment at det fins for lite midler til fri forskning. Forskningen har i for stor grad blitt universitetsintern. Problemstillinger som er viktige for utviklingen av fagfeltene, og for etater og aktører utenfor universitetene, har hatt minimale muligheter til å nå frem, mener Wilberg.

De få kulturminnerelevante forskningsprogrammene har de siste årene vært lite gjenstandsrettet, i følge Wilberg. i stedet har de handlet om andre forhold knyttet til kulturminner, for eksempel filosofi og sosiale relasjoner.

– Når fagmiljøene ikke har funnet dette så interessant er det ikke fordi man mangler kreativitet, men fordi det ikke oppleves som relevant nok i forhold til institusjonenes behov. Det er så utrolig mye vi ikke vet om kulturminnene i Norge. Derfor trenger gjenstandsforskningen en renessanse, hevder byantikvaren.

Må koble til følelsene

Wilberg rynker litt på nesen når hun må bruke moteordet ”fortellingen”, men hun kommer ikke unna det som et viktig stikkord.

– Hos Byantikvaren ønsker vi å formidle en helhet, hvor ikke bare faste kulturminner, men også løse og immaterielle kulturminner får en plass. Vi jobber med helheten, og når man trekker formidlingen inn i den får vi fram ”fortellingen”, sier hovedstadens nye byantikvar. Hun vil bruke de nettverkene hun har for å få til det, og inviterer museumsbransjen til kontakt.

– Kulturminnevernet har til en viss grad et kommunikasjonsproblem. Vi er nødt til å gi liv til begrepene på en annen måte enn tidligere. På en eller annen måte må vi klare å koble det hele til følelsene, og ikke bare til intellektet.

Janne Wilberg (55) er Oslos byantikvar fra 1. april 2011:

Hun er utdannet magister i kunsthistorie/ arkitekturhistorie fra Universitetet i Oslo, 1991 og har jobbet som stabssjef / organisasjonssjef i Forsvarsbyggs Nasjonale Festningsverk siden 2005. Tidligere har hun hatt andre jobber i blant annet Forsvarsbygg, hos Riksantikvaren og i Miljøverndepartementet. Hun er et kjent ansikt i kulturminnevernet og har blant annet vært leder for Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus. Hun var medlem av utvalget som avga innstillingen NOU 2002: 1 ”Fortid former framtid: Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk”, som dannet grunnlag for Kulturminnemeldingen fra Miljøverndepartementet i 2005. I 2008-2009 var hun ansvarlig for Miljøverndepartementets planlegging av Kulturminneåret 2009. Stillingen som byantikvar i Oslo er et åremål på seks år, med mulighet til forlengelse i inntil seks nye år. Wilberg overtar etter Per Gregersen, som har vært konstituert i stillingen siden januar 2010, da Marte Boro sluttet.

 

Om Byantikvaren:

Byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Kristiansand har byantikvar. Røros har en kulturminneforvalter. Byantikvaren er en kommunal etat som først og fremst er rådgivende, overfor Plan og bygningsetaten og andre etater, samt privatpersoner. I tillegg har Byantikvaren delegert myndighetsutøvelse på vegne av Riksantikvaren, med dispensasjonsrett når det gjelder fredede bygg og anlegg som ikke er i statlig eie, eller automatisk fredede kulturminner

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2011). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).

---

Kommentarer