Nasjonalgalleriets framtid
Spørsmålet om Nasjonalgalleriets framtid har vakt sterke følelser, og jeg stiller meg undrende til departementets manglende håndtering av dette engasjementet.
Kommentar:
På et ellers interessant debattmøte om saken torsdag 7. mai, var det en påfallende mangel på stemmer som med tyngde kunne forsvare regjeringens posisjon. Mens Venstres Trine Skei Grande høstet applaus for sine innlegg, klarte Arbeiderpartiets Britt Hildeng neppe å overbevise noen i salen. Og det er et problem, særlig for oss som ikke har bestemt oss for hva vi mener om saken: Skal Nasjonalgalleriet legges ned og flyttes til Vestbanen, eller ikke? Jeg vet fortsatt ikke.
Det burde vært ganske enkelt: Koker ikke det hele ned til spørsmålet om innholdet i den omdiskuterte Multiconsult-rapporten er riktig eller ikke? Dersom vi med sikkerhet vet at det ikke er mulig å sette bygningen i stand til å tåle den luftfuktigheten som kunsten trenger, så må vel selv arkitekt Niels Torp innse at vi ikke kan risikere både kunstverkene og bygningen på publikumsopplevelsens alter?
Men rapporten er mistenkeliggjort, og ble heller ikke gjenstand for noe særlig diskusjon på møtet i går. Niels Torp har stått i frontlinjen for aksjonen som har samlet inn over 11 000 underskrifter mot fraflytting av Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet. Trine Skei Grande og Olemic Thommessen har forsøkt å reise en politisk debatt. Likevel er statsråd Trond Giske lite på banen, og kunne heller ikke stille på møtet i går. I stedet måtte APs Britt Hildeng og Nasjonalmuseets nye direktør, Audun Eckhoff forsvare regjeringens posisjon. Eckhoff inntar denne stillingen med trygghet og verdighet, likevel tolkes standpunktet hans av mange bare som nødvendig lojalitet overfor statsråden.
Dersom innholdet i den tekniske rapporten ikke medfører riktighet, dersom det ikke er umulig å sette i stand Nasjonalgalleriet, bare dyrt og vanskelig, slik Riksantikvarens Ulf Holmene framholdt på møtet, ja da burde valget være enkelt. Da burde ikke Nasjonalgalleriet fraflyttes, da burde det bli en både-og-løsning med magasiner på Vestbanen og fortsatt visningssted på Nasjonalgalleriet.
Det er mye som tyder på at Giske ikke vil ha denne debatten; at han vil til Vestbanen, uansett. Men hvorfor det? Alle er likevel enige om at bygningen er viktig nok til at man skal ruste den opp og at den skal gis et verdig innhold. Hvorfor kan ikke dette innholdet være visning av eldre kunst? Hva er det som er så flott med den totale samlokaliseringen av Nasjonalmuseet? Og hvorfor skal alt som er gøy på død og liv plasseres ved fjorden? Hva da med Oslo sentrum? Og hvorfor må alle disse avgjørelsene tas inne i de rødgrønne rommene? 11 000 underskrifter vitner om et stort engasjement. Sitert fra debattmøtet: "Storberget ga seg på 8 000 underskrifter" (hijab-saken).
Jeg mener ikke at Giske skal gi seg. Jeg mener at han skal komme på banen, ta diskusjonen og gi oss de beste argumentene han har for sitt standpunkt. Kanskje han også burde vurdere å bestille en ny teknisk rapport. Statsråden bør skjønne at dette er en av de situasjonene der han skal lytte til opinionen og ta folks engasjement alvorlig. En av Giskes fremste egenskaper som kulturminister er hans handlekraft. Han bør sørge for at den samme egenskapen ikke ender med å undergrave hans egen troverdighet.