Levde det ikke kvinner på Petter Dass sin tid?
Jeg hadde gledet meg som en unge til å besøke det nye Petter Dass-museet i sommer. Med feriehus ute i Herøy, drøyde vi ikke lenge med å dra inn til Alstahaug. For et flott byggverk Snøhetta har kilet inn i fjellet!
Leserinnlegg
Jeg hadde gledet meg som en unge til å besøke det nye Petter Dass-museet i sommer. Med feriehus ute i Herøy, drøyde vi ikke lenge med å dra inn til Alstahaug. For et flott byggverk Snøhetta har kilet inn i fjellet! For en berikelse for dette fantastiske stedet som jeg har besøkt hver sommer siden jeg ble født. Smilende guider i freche farver tar i mot i den luftige vestibylen, mange turister er forventningsfulle som oss, og så bærer det inn i den nye filmsalen. Et eget billedspill om Petter Dass med tittelen ”Ved Alstahaugs prestegaard findes at see”; så utrolig spennende! Så sitter vi der med store øyne og alle sanser åpne. Dette er profesjonelt laget, musikken, fortellerstemmen er innsmigrende og til tider morsom, bildene som er valgt ut, føyer seg inn det ene etter det andre. Dikterpresten er en europeisk barokkdikter får vi vite, og de som står bak billedspillet har villet vise Petter Dass sin plass i alt det samtidige. Gud i himmelen er mektig, kongen i København er mektig og presten på Alstahaug er mektig. I tillegg får vi vite at det bor fiskere i landsdelen som sender fisken sin ned til Bergen.
Så nyter vi en lang sekvens med naturbilder fra Alstahaug og sørover mot Vegaøyene. Storslått og majestetisk er fjellene og havet. Vi som allerede er Helgelandsfrelste, nikker gjenkjennende og er glade for å være her hver sommer. En nyutklekket fuglunge rører oss til tårer. Så vakkert det er her! Det var dette landskapet som skapte Petter Dass. Men allerede før det 20 minutter lange billedspillet er ferdig, er det noe som skurrer. Gud er Gud, kongen er en mann og Petter Dass er en skikkelig machomann. Fiskerne er også menn. Levde det ikke kvinner på Petter Dass sin tid? Det eneste kvinneinnslaget i billedspillet er om det hellige ekteskapet og at man ikke skal bedrive hor. En fjollete kvinnestemme høres i bakgrunnen.
Kjære dere som har laget dette billedspillet: Dette er for dårlig! Dere har foretatt en masse valg underveis i arbeidet, og dere har måttet velge og velge bort. Jeg beskylder dere ikke for bevisst å ha valgt bort kvinnene. Men hvor er de? På vegne av alle kvinnene rundt Petter Dass – noen var også mine formødre – føler jeg meg rett og slett dårlig behandlet. Å tie i hjel 1600- tallets Nordlandskvinner, gjør man ikke ustraffet. Å ta kvinnene som en selvfølge, ”alle vet jo at de er der”, er heller ikke godt nok i et billedspill som skal vises for tusenvis av besøkende i årene fremover, også mange skoleelever. Det virker som om dere er blitt så blindet av alt det maskulint mektige i barokken og rundt vår kjære Petter Dass, at dere velger å fortelle halve historien. Det er ganske pinlig.
Halve historien om Petter Dass er hvordan Gud, kongen og fedrelandet formet ham. Den andre halve historien, den som er med på å gi helheten, er hvordan alle kvinnene rundt Petter Dass var med på å forme ham. Den mektige bestemoren Anne Jonsdatter på Nord-Herøy gård, moren Maren Falch som slet ut flere ektemenn, hans egen kone Margrethe som i årevis holdt ut med ham, brevvenninnen Dorothe Engelbregtsdatter i Bergen som i motsetning til Petter Dass fikk utgitt sine dikt og skriverier mens hun levde, tjenestepikene som sørget for at han fikk sitt daglige brød og en nyoppredd seng og så videre.
Jeg etterspør ikke et billedspill om Petter Dass og hans kvinner. For det er en annen historie. Men jeg etterspør en synliggjøring av kvinnene, både de han hadde nære relasjoner til, og de som faktisk levde sine liv i landsdelen i hans samtid. Et glimt av dem i det minste og ikke som her, det totale fraværet. Halve historien om fiskerne er at de var menn, og Kåre Espolin Johnsons illustrasjoner av den nordlandske fisker, er klassiske. Den andre halve historien om fiskerne, den som er med på å gi helheten, er at kvinnene brukte mer tid på å utstyre en fisker med alt han trengte på Lofoten av mat og klær, enn fiskeren selv brukte i Lofoten. Dette har driftige kvinneforskere vist oss for mange år siden. Har dere sett etter i kvinnelige kunstneres arbeider for å finne gode illustrasjoner på kvinnearbeidet?
For å være på den sikre siden, har jeg sett billedspillet to ganger. Jeg tar likevel et forbehold om at jeg kan ha oversett noe av viktighet for mitt anliggende. Det er bra at fortellerstemmen er en kvinne. Men dette veier ikke opp for min kritikk. Nå kunne jeg ha valgt å tie stille. Men jeg våger meg frempå og blåser høyt i trompeten som engelen øverst i kirkespiret holder for meg ettersom den er laget av min egen oldemors bror, Martin Ryan, fra Skålvær. For noen blir dette kanskje urene toner, for andre kanskje en samstemt klang med egne synspunkter og opplevelser. Jeg imøteser et svar fra museets ansvarlige og gjerne fra annet publikum.
Les svaret til Ivar Roger Hansen, daglig leder ved Petter Dass-museet (fra Museumsnytt nr. 1 2009)