Museumsnytt

10. oktober 2007 åpnet det nye innvandringsmuseum Cité nationale de l’histoire de l’immigration (CNHI) i Paris i all stillhet. Hverken president Nicolas Sarkozy, statsminister François Fillon eller ministeren for innvandring og nasjonal identitet (Ministre de l’immigration et identité nationale), Brice Hortefeux, var til stede.

Kulturminister Christine Albanel ankom etter åpningsseremonien. Derimot var flere representanter for sosialistpartiet til stede, som borgemesteren i Paris, Bertrand Delanoë, generalsekretær François Hollande og tidligere kulturminister og prosjektansvarlig for CNHI, Jacques Toubon. Noen måneder før åpningen, 18. mai 2007, sa 8 historikere anført av bl.a. Gérard Noiriel, Nancy Green og Patrick Weil, opp sine stillinger som vitenskapelige rådgivere ved CNHI i protest mot etableringen av nettopp ministeriet for immigrasjon og nasjonal identitet. Innføringen av DNA-tester i saker om familieforening bedret ikke klimaet.. Likevel har 20000 personer i løpet av første helg funnet veien til CNHI. Mottagelsen blant publikum er blandet, men mange mener at CNHI absolutt er verdt et besøk, om ikke annet så digitalt: http://www.histoire-immigration.fr/

Palais de la Porte Dorée

Museet er også kjent som Den gyldne dørs palass (Palais de la Porte Dorée) og har en ladet historie. Det ligger i distriktet ’la Porte Dorée’ i 12. arrondissement øst i Paris, og ble først bygd i anledning koloniutstillingen i 1931. Hovedarkitekten var Albert Laprade (1883-1978). Den rektangulære bygningen er inspirert av klassisisme, og har en overflaten er på 16000m2. Fasaden er 89m lang, sidene 64m og høyden 19m. Alfred Janniot (1889-1969) sto for utsmykningen av fasaden som er rikelig dekorert med relieffer. De viser hvordan koloniene bidro til å bygge opp det franske imperiets rikdommer. Relieffene skildrer hverdagsscener, mennesker, fauna og flora fra landsbyer og store havnebyer i Afrika, Antillene, Asia og Oseania med skip på vei til Frankrike lastet med ulike produkter. Over inngangen troner en frodig kvinnelig figur som symboliserer overflod. På venstre sidevegg leser vi: ’Takk til Frankrikes sønner som har spredt landets ånd og gjort landets navn elsket overalt’. Navnelisten under innledes med lederen for det første korstoget og den første kongen av Jerusalem, Godefroy de Bouillon (1061-1100). Sistemann er Paul Dislère (død 1926), direktør ved l’École Coloniale.

Museets interiør og innredning er i jugendstil og ble utført av noen av datidens mest kjente designere som Emile Jacques Ruhlman og Eugène Printz. Den store vestibylen er like lang som fasaden. Rommene i 1.etasje er dekorert med veggmalerier som på en måte er i dialog med relieffene på utsiden. Rett vis à vis inngangen finner vi den store festsalen (Salle des Fêtes). Maleriene her er laget av Pierre Ducos de la Haille (1889-1972). De dekker en flate på 600m2, og viser ’koloniseringens velsignelse’. De er en hyllest til Frankrikes sivilisatoriske misjon (mission civilisatrice), og hvordan landet velsignet sine kolonier med moralske dyder og intellektuelle ferdigheter. Europeiske kvinnelige figurer kled som greske gudinner symboliserer bl.a. vitenskap, frihet, rettferdighet, fred, kunst og handel og disse følger med aktivitetene fra daglig liv i de ulike områder. Gulvet langs veggene består av mosaikk med motiver tatt fra koloniene. Trapper på hver side av inngangen til festsalen leder opp til en mezzanin og til 3.etasej. I hver ende av den store vestibylen ligger en oval salong. Den ene er viet til Afrika og den andre til Asia. Veggmaleriene i begge salonger reflekterer de to kontinenters kulturliv. Louis Bouquet har stått for veggmaleriene i Afrika-salongen, mens André-Hubert og Ivanna Lemaître har laget veggmaleriene i Asia-salongen.

I 1935 ble bygningen brukt som permanent kolonimuseum (Musée permanent des colonies), og administrativt hørte det under ministeriet for koloniene. Etter 2.verdenskrig ble museet døpt om til museet for Det oversjøiske Frankrike (Musée de la France d’Outre-Mer). Som ledd i avkoloniseringen krevde mange kolonier uavhengighet. Dette ledet daværende kulturminister André Malraux til å forandre museet til et nasjonalt museum for afrikansk og oseanisk kunst i 1960-årene. Det ble omdøpt til Musée national des Arts d’Afrique et d’Océanie (MAAO), og ble knyttet til kulturministeriet. I januar 2003, som en del av Chiracs museumsreform, stengte MAAO sine dører for godt. Samlingene ble flyttet til det nye etnografiske museet, Musée du Quai Branly. Bare Akvariet med tropiske fisk ble igjen i underetasjen.

Cité nationale de l’histoire de l’immigration

Allerede i slutten av 1980-årene hadde flere franske akademikere anført av antropologen Maurice Godelier og historikeren Gérard Noiriel tatt til orde for at Frankrike tok et oppgjør med sin kolonifortid. De understreket også at innvandringshistorie i museene inngikk som en del av den nasjonale fortelling. Med president Chiracs støtte satte daværende statsminister Jean-Pierre Raffarin og kulturmisister Jacques Toubon ting i gang. Det ble bestemt å forvandle Palais de la Porte Dorée til Cité nationale de l’histoire de l’immigration (CNHI). Navnet signaliserte at dette ikke ville bli noe vanlig museum. De fleste forbinder museer med stillstand forklarer Laure Barbizet-Namer som er leder for forskning og pedagogikk, og Marianne Amar som har ansvar for forkning og publikasjoner. Hensikten med CNHI har vært å fusjonere et museum med et forum og kultursenter i likhet med Centre Pompidou, med rom for debatter, utstillinger, filmvisninger og bibliotek. Ideen er å skape et levende sted for innvandringens kulturarv forteller Barbizet-Namer og Amar. I et intervju i Le Monde (13.april 2007) sa Gérard Noiriel at drømmen er at CNHI utvikler seg til et slags folkeuniversitet hvor skillene mellom "vi" og "dem" er visket bort. Marianne Amar tilføyer at tanken er å bygge opp et forskningssenter knyttet til andre forskningsmiljøer i Frankrike og i utlandet.

Arkitektene Patrick Bouchain og Loïc Julienne ble valgt for å lede renovasjonsarbeidet og tilpasse bygningen til alle de nye planlagte formålene. Renovasjonsarbeidet ferdigstilles i 2009. I tillegg til bokhandelen skal det også være et bibliotek, lesesal og en kafeteria.

Det første som møter oss når vi nærmer oss museet er store plakater med sitater av politikere, kunstnere, forfattere og akademikere om migrasjon, eksil og CNHIs formål. Festasalen som har beholdt sine veggmalerier intakte, er blitt til et åpent forum hvor folk kan møtes, diskutere eller bare sitte og meditere. Denne delen heter mangfold Multiplicité. Sitatene utenfra er her gjengitt, og er i følge et lite hefte ’et teater av ord’. I kioskene som står ved inngangen til festsalen, kan vi på skjerm følge med i samspillet mellom ord og lyd. Vi kan høre og se folk fortelle om sine erfaringer som innvandrere og om integrasjonsprosessen i det franske samfunn. I en av kioskene kan besøkende ta opp egne fortellinger som deretter arkiveres som en del av museets samling, og vises frem i utstillingen. På denne måten utvides hele tiden arkivsamlingen med livsfortellinger.

Mezzaninen er reservert for midlertidige utstillinger. For tiden er det Reconstruire la Nation, og handler om armenske asylsøkere i Midt-Østen og Frankrike 1917-1945.

Den permanente utstillingen Repères er i 3.etasje. I det første rommet finnes et kart over historiske globale migrasjonsbevegelser i relasjon til Frankrike. Deretter følger utstillingen et kronologisk forløp delt i tre hoveddeler (Utvandring, Å bosette seg i Frankrike og Mangfold i dag) og ni temaer (Utvandring, Foran staten, Velkomstland, det fiendtlige Frankrike, Her og der, Bosetninger. På jobb, Sette røtter, Sport, Mangfold). Som museologisk tilnærming har de fagansvarlige ved museet valgt fortelling, installasjoner og interaktivitet. De har brukt tekster, bilder, video og forskjellige gjenstander, fra fødselsattester, ulike sertifikater, kofferter til trekkspill, bøker, espressokanner og symaskiner. I sin installasjon Climbing Down som viser 6 senger opp på hverandre og vesker fra billigkjeden Tati hengende på sidene, ble kunstneren Barthélémy Toguo inspirert av fremmedarbeideres boligforhold. Han viser spenningene mellom det private og det offentlige rom. I en annen installasjon fremstiller Kader Attia livet til en algerisk familie som levde 16 år atskilt. Utstillingen understreker det positive innvandrere har kommet med og hvordan bl.a. italienere, algerere, polakker, spanjoler, kinesere m.fl. har bidratt til å bygge opp Frankrike til en stor nasjon. Noen, som Marie Curie, Bugatti, Josephine Baker og Zidane, er blitt verdenskjente figurer. Men de fleste innvandrere er forblitt anonyme. Det siste rommet i 3.etasje heter gavegalleriet (La Gallerie des dons). Her blir gavene folk gir til museet stilt ut. For tiden er det bare dokumenter og bilder som hørte til Luigi Cavanna (født i Bettola i Italia i 1880, fransk statsborger i 1939) som er utstilt sammen med hans velbrukte sigd.

Selv oppfattet jeg at museets viktigste funksjon er å fremheve innvandringens positive sider. Allerede ved inngangen blir vi minnet om at hver tredje fransk kvinne eller mann har utenlandske forfedre. Museumsbokhandelen tilbyr bøker som hjelper til å rekonstruere ens genealogi, og til å finne frem til hvor ens forfedre opprinnelig kom fra.

Dessverre ligger museet utenfor den vanlige turistalfarvei i Paris. I motsetning til det nye Musée du Quai Branly som åpnet i juni 2006, ble det ikke brukt store midler på markedsføring. Alle tekster er på fransk, noe som viser at Cité er fremdeles forankret i den franske diskurs om innvandring og nasjonal identitet. Men det er planlagt å ha audioutstyr på andre språk, i følge museumsansatte. Mye gjenstår før CNHI er ferdig, men så langt ser det ut at CNHI kan bli et nytt spennende kulturområde i Paris.

Skrevet av:

Saphinaz-Amal Naguib, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo (s.a.naguib@ikos.uio.no Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. )