Særpreget forsvinner - Museumsnytt

Med Stortingsmelding nr. 49, ”Framtidas museum”, står hele det norske museumslandskapet fram i ny drakt. 800 museer er blitt til 80. For dem som har ledet dette omfattende fusjonsarbeidet må det være tilfredsstillende å konstatere at omstruktureringene er gjennomført i henhold til målene og uten mer støy enn man kunne vente. Museumsfolk er både føyelige og reformvillige. Striden rundt Nasjonalmuseet er åpenbart ikke representativ for den mottakelse sammenslåingsprosessene forøvrig har fått.
 

Likevel fornemmer jeg at meldingens harmoniserende beskrivelse skjuler en del av det støv prosessene har virvlet opp. Det er jo tross alt ikke bare ved Nasjonalmuseet man har vært faglig betenkt. Fra nord, midt og sør vet vi at det er flere museer som har sagt nei, eller som med stort ubehag har gjennomført sammenslåingene. Trusselen om økonomiske konsekvenser har til slutt fått umake parter til å hoppe til køys. Så er det kanskje en konsesjon til dem som måtte ta seg for nesa for å bli med på ferden når meldingen på side 158 skriver: ”En lærdom er at valg av organisasjonsløsninger og oppgavefordeling bør baseres på prosesser som sikrer et bredt eierskap til løsningene”. Styringen av prosessen har ikke vært god. Det var det ikke vanskelig å forutse: Management er jo ikke departementsbyråkratiets sterke side.

Mye er blitt bedre

Ved den avsluttende fase av reformarbeidet må jeg imidlertid gi Kulturdepartementet rett i at mye også er blitt bedre med sammenslåingene. Rundturer i museums-Norge de siste åra har etterlatt meg inntrykk av at mange har gått til verket med entusiasme og med blikk for de gode sidene ved selve ideen om konsolidering. Mange av de små museene hadde behov for de faglige og økonomiske insitamentene som reformene har innebåret. Oversikten i meldingen over de sammenslåtte museene forteller om en institusjonell oppflising som neppe kunne fungere bra over alt. Etter fusjonsprosessen har de fått styrket den faglige og administrative kompetansen. Jeg syns Helgeland museum er et godt eksempel på det positive ved det nye konseptet. Her har alle kommunene som deltar styrket sin samlingskompetanse, til dels finansiert med statsmidler. Ressurspersoner som det her er snakk om kan også bidra på andre felt enn det rent museale i lokalsamfunnene.

Så kan man si at denne styrkingen av det faglige har sin motsats i en like sterk byråkratisering. De negative sidene ved dette legges det liten vekt på i meldingen, det er nok ikke naturlig for departementsbyråkrater å se byråkratisering som et problem. Men når 40 prosent av lederne ved de sammenslåtte museene i en undersøkelse peker ut økt byråkratisering som en påfallende side ved reformen, så er det ikke fordi de syns det er bra. Og når 30 prosent samtidig opplever fusjonene som en faglig svekkelse, er det ikke noen grunn til å istemme meldingens tilløp til idyllframstilling. Fusjonene har sin pris og den vil nok bli merket i åra som kommer.

Museenes samfunnsrolle

Det viktigste utslaget av reformene er likevel at særpreget forsvinner og at den museale entusiasmen som mange av de små museene sprang ut av blir borte. Meldingen drøfter ikke dilemmaer dette innebærer. Meldingen er rett nok opptatt av museenes samfunnsrolle og sier fine ting om kulturarv og identitet. Men samtidig har jeg inntrykk av at den er for opptatt av museenes andre roller, enten de sees som turistmål eller som opplevelsessentra. Museene skal åpenbart være til nytte ut over seg selv. De skal for eksempel kompensere den kunnskap som skolen ikke makter å gi elevene. Derfor er vitensentre nå blitt den rene farsotten. ”Alle” skal ha ”so ein Ding”. Realfagene er svekket i skolen, men i vitensentrene kan elevene ha det gøy med apparater som avslører naturens innerste vesen. Men det blir noe uforpliktende over en slik kunnskapsformidling, slik moderne opplevelseskultur jo er. Siden universitetene nå er i ferd med å gjenoppdage dannelsens kode, kan vi likevel kanskje håpe at de fusjonerte museene vil legge mer vekt på det aspektet ved sine aktiviteter enn det som gjerne ligger i opplevelsens kortsiktighet og overflatiskhet – det professor Rune Slagstad kaller ”feiringen av nuet”. Eventkulturens utallige opplevelsestilbud svekker institusjonenes egenart og bygger dermed opp under konsolideringsprosessens viktigste negative konsekvens. Kravet om fornying som meldingen understreker, må ikke ende her. Nå skal det sies at meldingens hovedbudskap er at den skal legge til rette for ”… å styrke den faglige dimensjonen i de enheter som nå inngår i det nasjonale museumsnettverket”. Museene skal bli ”… i bedre stand til å utvikle seg som profilerte samfunnsinstitusjoner”. Det må bety at museene skal gis muligheter til å utvikle sin egen profil på de premisser som samlingene innbyr til og som det faglige personalet kan stå for. De må få utvikle seg i sin egen rett som museer. Men da må også parolen om ”… på armlengdes avstand” bli virkelighet, slik at de statlige føringene som kommer til uttrykk i for eksempel ”kulturminneår” – som er i år, og ”mangfoldsår” som muligens var i fjor – ikke oppfattes som mer forpliktende enn at hvert museum kan forholde seg til dem på en måte som de finner faglig forsvarlig. Museene har selvsagt en viktig funksjon i det flerkulturelle samfunnet, men det må være opp til hver enkelt institusjon å bestemme om og hvordan dette skal komme til uttrykk i deres virksomhet.

Motgående bevegelse

Museumsreformene springer ut av en økonomisk-administrativ logikk som har rammet hele kulturfeltet inkludert den høyere utdanning de seinere år. Men mens det økonomiske feltet selv dereguleres og de fleste politikkområder desentraliseres, så skjer det på kulturfeltet en motgående bevegelse – mot mer sentralisering og mer regulering. Den politikk som ligger til grunn for så vel reformene av universitetene som hele ABM-feltet, springer ikke ut av initiativ fra fagfeltene selv, men fra byråkratiet. De som satte i gang arkiv-, bibliotek- og museumsreformene så visstnok lyset under en studietur til Margaret Thatchers Storbritannia. Vi ser restene av dette i meldingen som en kort henvisning til et land som ellers sjelden er mønster for norsk reformpolitikk (S. 141)

Byråkratene handlet naturligvis ikke mot politikernes vilje da de ville reformere museene. Men byråkratene fikk lett spill, for på dette feltet har ikke politikerne egengenererte visjoner eller egenvilje. De er fornøyd med at byråkratene tar dem i hånden og leder dem fram. Med stor gjennomføringskraft ble reformene tredd ned over hodet på museene akkurat som universitetsreformen med universitetene.

Meldingen gir imidlertid løfter om det alle institusjonsbyggere trenger mest, nemlig penger. Den toner ut i en drøftelse av momsproblematikken samt en forpliktelse om nye museumsbygg. Når staten skaffer seg en museumspolitikk, er det fristende å feste feltets virksomhet til tall. Og de skal helst øke fra år til år for å vise at kulturstatsråden så visst ikke bare er en salderingspost når regjeringer settes sammen. Statsråd Trond Giske har for lengst vist at hans departement har store ambisjoner for kulturfeltet, på godt og ondt. Han har levert 18 stortingsmeldinger i fireårsperioden. Den foreliggende melding er imidlertid slett ikke sjenerende overlesset med tall. Den er primært deskriptiv og inviterer til dialog. Det kan Giske vel gjøre nå som den faglige støyen fra Nasjonalmuseet er forsvunnet i debatten om nybygget på Vestbanen.  

 
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 4/2009). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).