Utstillingsanmeldelse: Slottet og Linstow
– Utstillingen er blitt en både fyldig og lett lesbar fremstilling om Slottets bygningshistorie og dets arkitekt, mener anmelder og sjefskonservator Einar Sørensen om utstillingen ved Nasjonalmuseet - Arkitektur. Utstillingen står til 10. oktober.
Nasjonalmuseet - Arkitektur, som Arkitekturmuseet nå kalles, lager stadig bedre utstillinger i sin lekre, men trange bygning. Med serien Fehn – Grosch – og nå Linstow, kunne man fryktet en panegyrisk presentasjon i ”Mannen – hans liv og verk”-genren, der en autonom skapende arkitekt heves over historisk kontekst. Isteden har vi fått en bred arkitekturhistorisk fortelling om Slottet og dets arkitekt Linstow. Her settes monumentet foran arkitekten. Rekkefølgen ville muligens vært omvendt om arkitekten hadde fått utføre langt flere offentlige monumenter enn det slottsprosjektet han mesteparten av livet var lenket til.
Et fornyet utstillingsrom
Utstillingens kurator Nina Høye, som er hentet inn fra Slottets fagstab, har med assistanse på designsiden maskert Fehns utstillingspaviljong og dermed utnyttet interiøret på en effektiv og rasjonell måte: Vindusflatene er blokkert med sorte draperier som åpner for en scenografi uten forstyrrende utelys og utsyn. 
Lettvegger deler inn rommet i avdelinger, hver seksjon pent og tidsriktig fargesatt, med modeller, plansjer montert på vegg og fotoforstørrelser i hengende rekker langs ytterveggene. Utstillingsmåten er velprøvd, men ikke dermed mindre virkningsfull her; de har aldri gjort bedre i det mye større ”sorte hullet” i Nationalmuseet i København.
Tematisk utfordring på liten plass
To krevende fortellinger deler et begrenset areal; Slottets bygningshistorie i alle dets prosjekterte stadier og den sentrale skikkelsen Hans Ditlev Franciscus (Frants) Linstow og hans ideer. Utstillingen spenner over perioden fra 1822 til Slottet sto ferdig i 1848. Mengden tegninger og prosjektfaser – 48 er valgt ut blant visstnok 1200 i alt – kunne true med å virvle opp for mange enkeltheter, men utstillingen er blitt en både fyldig og lett lesbar fremstilling om Slottets bygningshistorie og dets arkitekt.
Kurators grep er en enkel pedagogisk fremstilling og nøkterne, opplysende tekster. Behagelig er det at de språklige klisjeene er unngått. Utvalget av tegninger, bilder (Linstows malte prospekter) og modeller viser solid oversikt over materialet. Utstillingen og den tykke, rikt illustrerte boka bygger i stor grad på primærkilder. Likevel er utstillingen ikke egentlig en presentasjon av ny forskning, men en pedagogisk formidling av de senere tiårenes fornyede forskningsinnsats. Det hittil publiserte materiale om Linstows slottsprosjekt foreligger spredt i tidsskrifter, i lite kjente bøker og i upubliserte avhandlinger.
Historiefortelling i bilder, tekst og modeller
 |
| Portrett av Linstow, 1842, oljemaleri av Carl Petter Lehman. Foto: Oslo Bymuseum, Bymuseet, Rune Aakvik / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design |
Med en introduksjon om Christianias forutsetninger som hovedstad (fra 1814), presenteres Slottets planleggingsfaser og interiører i tegninger og bilder. Linstow er tilstede i utstillingen gjennom treffende formuleringer i siterte tekster som utdyper og poengterer hans oppfatninger. Hans modeller av Slottet og hans malte prospekter illustrerer hvor tett integrert han var i prosjektet.
Kritikere som leter etter innvendinger vil ofte finne altfor små tekstplaketter. For alle som lager utstillinger er store tekstflater visuelt forstyrrende elementer. Her har snekkeren forsynt kurator med en skråplate som kunne gi god plass til godt lesbare tekster. Likevel må vi i knehøyde inspisere irriterende små hvite lapper av den typen kunstmuseene elsker. De spredte lappene gjør det for eksempel uklart hvilket av utkastene som viser den approberte løsningen (1825). Den store modellens lange sidekolonnader blir således kun forklart i boken.
Sentralt i utstillingen er de vakre tegningene til Linstows presentasjon av interiørene som han kalte ”Den store komposisjon”. En liten avdeling bringer som et bildeprogram Flintos kosmorama i Slottets ”Fugleværelse”, ledsaget av Griegs Holbergsuite. Nasjonalromantisk i massevis, ja, men en bildeserie fra Slottets interiører ville muligens vært nyttigere. (Og hvorfor redigeres alltid slike loop’er så dvelende og korte?).
Bokverket
”Katalogen” er en tykk, vakker bok med samme tittel og rommer bidrag fra kuratoren og inviterte forfattere. Boken rommer en presentasjon av Den store komposisjon samt en katalogdel. Norsk og engelsk tekst løper på henholdsvis venstre og høyre oppslag. Ulf Grønvolds korte innledning åpner for et komprimert, men treffende bilde av bylivet og forutsetningene for et hoffliv i den nye hovedstaden Christiania forfattet av Anne-Lise Seip. Velskrevne og opplysende er også Truls Aslaksbys presentasjon av Slottets plass i byen og Linstows visjoner om byens utvikling og Annegreth Dietze-Scirdewahns behandling av parken og dens utvikling. Bokens hovedkapitler er Høyes fremstilling om Slottet og Linstow, samt gjennomgåelsen av interiørenes forandringer. Hennes bidrag, spesialkunnskaper og klart styrende hånd i prosjektet tilsier at hun burde stått som redaktør/ hovedforfatter (fremfor Grønvold). Det tykke matte papiret gir dessverre ingen fullgod gjengivelse av originaltegningene.
Slottet som trakk ut i tid
For mange lesere vil presentasjonen av Linstows klassiske primærutkast være forbløffende lesning. Den endelige løsningen, som vi kjenner, ble til etter omfattende bruk av sparekniv og endrede behov. Det er alminnelig kjent at Stortinget først bevilget 150.000 spesidaler til byggingen av Slottet og at disse midlene snart var brukt opp, men et enda høyere beløp ble faktisk anvendt til å utbygge og ombygge Bernt Ankers tidligere bygård, Paleet, til en provisorisk kongebolig som tjente som vårt egentlige slott i hele Karl Johans regjeringstid og etter hans død i 1844. Så vel Paleet som det danske parallellslottet Christiansborg kunne vært trukket inn i utstillingen, for når vi betrakter den danske arkitekt C. F. Hansens eldre prosjekt for Christiansborg (1803, bygget ferdig 1828), er det knapt mulig å se forskjeller fra vårt eget slott.
Neppe siste ord
Høye diskuterer de nye innsikter som ble innarbeidet i etter besøket i Berlin. Likevel er neppe siste ord sagt verken om Slottets forbilder, valget av Linstow som arkitekt og hans antatte posisjon i en dansk-tysk arkitekturtradisjon. Forfatteren fastslår at kronen (Karl Johan og rådgivere) bevisst valgte dansk stil og arkitekt for å spille på norsk nasjonal egenart. Undertegnede er ikke helt overbevist. De nasjonale koder var neppe så fremtredende på denne tiden. Tidens etikette hevet fyrster og adel over nasjonale lojalitetskrav. Kongen – Bernadotte - hadde bakgrunn som den slappeste og udugeligste av Napoleons generaler og var en opportunist som skiftet parti. Når Linstow ble slottskommisjons sekretær og arkitekt er dette ikke så unaturlig ut fra kunstakademienes etablerte posisjoner med å ivareta den ”høye” arkitekturen. Ut fra sin sosiale og teoretiske posisjon ville Linstow rage høyt over, som han selv insisterte på, de konduktører og ”dessinatører” som skjøttet byggeoppgavens praksis. Planleggingen av fyrsteslott var en oppgave for akademiets høye ledelse. I mangel av et norsk akademi og en C. F. Hansen eller Harsdorff på toppen, var det Tegneskolen og dets ledelse som foreløpig fylte disse behov.
Det er en skjebnens ironi at utstillingen om Linstow og hans hovedverk har fått tildelt bankbygningen som er tegnet av konkurrenten Grosch, en mann Linstow (og for den saks skyld alle andre samtidige norske arkitekter) øyensynlig hatet dypt og inderlig. Da kan det være en trøst at utstillingen likevel fikk tildelt Fehns paviljong utenfor veggene laget av Grosch.
Løp og se den før den tas ned!