Kandinsky i kontekst
Anmeldelse av Kandinsky-utstilling, Centre Pompidou, Paris, 8. april til 10. august 2009. ”En og samme sivilisasjon frembringer på en og samme tid to så forskjellige ting som et dikt av T.S. Eliot og en slagermelodi, eller et maleri av Braque og en forside av Saturday Evening Post."
"Alle fire er deler av kulturen, og tilsynelatende er de deler av samme kultur og produkter av samme samfunn”.
Slik innleder den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg sin essaysamling Den modernistiske kunsten. Greenberg fremmer en forståelse av modernismens kunst som forutsetter en estetisk undersøkelse, ikke bare av det enkelte kunstverk, men og av individets estetiske erfaring og den sosiale og historiske konteksten denne erfaringen finner sted i: Kandinsky-utstillingen på Centre Pompidou er i sin helhet en kontekstuell kartlegging av den mengde kulturelle bevegelser og de særskilte, komplekse historiske, sosiokulturelle og psykologiske forhold som tillegges modernismen, som Wassily Kandinsky (1866- 1944) er et produkt av. Centre Pompidou i Paris, Städtische Galerie im Lenbachhaus i München og Solomon R. Guggenheim i New York representerer til sammen de tre største Kandinsky-samlingene i verden.
Nøkkelfaser
De tre museene, i tillegg til mindre institusjoner og utvalgte private samlere, muliggjør nå gjennom et utstillingssamarbeid et unikt overblikk over hele Kandinskys omfattende karriere: Over 100 malerier malt i årene 1907-1942 vises i sammenheng for publikum. Utstillingen på Centre Pompidou er organisert kronologisk og geografisk, inndelt i nøkkelfaser av Kandinskys liv og virke: München-Murnau 1908-1914, Moskva-Stockholm- Moskva 1915-1921, Bauhaus; Weimar-Dessau-Berlin 1922-1933 og Paris-Neuilly Sur Seine 1934-1944. Videre komplementeres utstillingen med mindre kabinetter som viser bøker og manuskripter, blant annet Der Blaue Reiter Almanach, tegninger og akvareller, Bauhaus-portfolioen laget som hyllest til Kandinsky til hans 60-årsdag i 1926 med mer; sjeldent materiale av historisk betydning blant annet for utviklingen av abstrakt maleri.
Ekspressivt
Først som 30-åring etter å ha studert juss og økonomi i fødebyen Moskva, flyttet Kandinsky til München for å studere maleri. Kandinskys malerier fra denne perioden var ekspressive og fargesterke, blant annet med fabulerende, nostalgiske motiver av russisk landskap, byer og mennesker. Disse maleriene gjenkjennes med tykke penselstrøk, hint av pointillisme og fortsatt i gjenkjennelige former, for eksempel A Colourful Life fra 1907. Både malerisk, teoretisk og åndelig søkende utgav Kandinsky i 1911 sitt store teoretiske vitnesbyrd Über das Geistige in der Kunst (Vedrørende det spirituelle i kunst). Kandinsky søker et formalt kunstnerisk uttrykk som går ut over grensene for representasjon og imitasjon, et alternativ til en billedkunst bundet til objekt og dominert av tradisjonelle motiv, og med en indre drivkraft (en indre klang) som nødvendig kunstnerisk metode.
 |
| POINTILISME: A Colorful Life fra 1907. Maleriene fra Kandinskys tidlige periode kjennetegnes av tykke penselstrøk og hint av pointillisme. Foto: Centre Pompidou. |
Tradisjonsbrudd
Kandinskys artikulering av abstrakt maleri som det nye paradigme i kunsten var sammenfallende med de allerede påstartede tradisjonsbruddene i øvrige kunstformer, og den sammenfallende utviklingen mellom dem, for eksempel analogiføringer mellom musikk og billedkunst. Samme år, i München, opplever Kandinsky en konsert med musikk av den østerrikske komponisten Arnold Schönberg. Opplevelsen av Schönbergs musikk manifesterer seg hos Kandinsky som en bekreftelse på egen kunstnerisk søken. Schönberg søkte seg bort fra det tradisjonelle tonespråket og utforsket en atonalitet gjennom brudd med funksjonell harmonikk og frigjøring fra tradisjonell formtvang. Musikk som den rene formens kunst, og en i utgangspunktet abstrakt kunstform, var den ideelle sansningens kunst. Kandinsky ønsket å påvise felles strukturelle og formale kvaliteter mellom musikk og billedkunst, blant annet gjennom nyanser, styrke og intensitet i farger. Ved bruk av musikalske merkelapper; Impresjoner, Improvisasjoner og Komposisjoner var Kandinskys synestetiske maleri Impresjon III (Konzert) fra 1911 et direkte uttrykk for møtet med Schönbergs musikk.
 |
MUSIKK: Impresjon III (Konzert) fra 1911. Kandinsky ønsket å påvise felles kvaliteter mellom musikk og billedkunst gjennom nyanser, styrke og intensitet i farger. Foto: Centre Pompidou. |
Mot abstraksjon
Veien mot abstrakt maleri ble en grundig og reflektert prosess. Utstillingens omfang og det store antallet av malerier dokumenterer dette, og gir samtidig publikum anledning til både å se og skjønne Kandinskys systematiske arbeid mot abstraksjon. Utstillingen demonstrerer rytmisk hvordan Kandinsky gradvis autonomiserte farger og former ved å repetere samme motiv til de figurative elementene mistet sammenheng. Fargeflekker og lineære motiv ble til slutt selvstendige elementer uten forankring til ytre natur. Uro og diskontinuitet i Kandinskys Moskva-malerier fra 1915- 1921 ble avløst av strengere geometriske komposisjoner i 1920-årene. I maleriet White Cross fra 1922, året Kandinsky flyttet til Weimar for å undervise ved Bauhaus, blandes tidligere anvendte formelementer med nye. Myke organiske former overlapper med diagonale linjer, sirkler og sort-hvitt mønstre i tillegg til referanser til russisk konstruktivisme og suprematisme.
Siste tiår
Etter at Bauhaus ble lagt ned i Berlin i 1933, flyttet Kandinsky til Paris, som skulle bli hans endestasjon. Til tross for at Kandinsky i årene 1934-1942 malte 55 store malerier vises få av disse. Kandinskys siste tiår var preget av flere stilistiske forandringer, blant annet vender han tilbake til et vokabular der mykere linjer strukturerer billedflaten og sterke primærfarger erstattes med dusere farger. Pompidou har et utvalg av sistnevnte malerier, deriblant Blue Sky fra 1940.
Kontekst
Utstillingens kontekstuelle tilnærming står i et interessant motsetningsforhold til Kandinskys kunstneriske formalisme. For Kandinsky var kontekst irrelevant. Formalestetiske kvaliteter som fargenes samspill og spenningen mellom flate og form – det abstrakte – var tegn på menneskets indre liv og det spirituelle i kunsten. Like fullt, utstillingens studie av kontekst gir publikum et uvanlig innblikk i Kandinskys liv og sammensatte samtid, og verdifull meningsinnhold til hans kunst.
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 3/2009). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).