Spol tilbake til start
Rockheims interaktivitet suger deg effektivt inn i historien, så lenge det ikke er for mange som benytter seg av den.
Da jeg var liten og ble tatt med på museum av foreldrene mine, var det én ting jeg alltid spurte om: ”Er det noen knapper å trykke på der?” Siden mine barneår har to ting skjedd: Jeg har blitt mindre avhengig av knappetrykking og blinkende lys for å få noe ut av et museumsbesøk, og museene har fått flere knapper å trykke på. Rockheim i Trondheim ville nok vært nærmest det perfekte museet for meg som sjuåring.
 AMERIKANISERING: I en garasje fra 50-tallet ser vi hvordan populær- og ungdomskultur får sin spede start. |
Det første møtet jeg hadde med Rockheim var i høstferien. Foran videoveggen var som åpner utstillingen, var det fullt av familier, og unger hoppet opp og ned og veivet med armene. En hyggelig vakt fortalte meg hva som foregikk: En rekke store skjermer foran oss viste bilder av artister fra 50-tallet til nå, fra Vidar Sandbeck via Aunt Mary og Turboneger til Odd Nordstoga. Sensorer foran hver skjerm gjorde at man kunne ”viske vekk” bildene, og da startet en video med den aktuelle artisten. Alle de hoppende barna gjorde imidlertid en så god jobb med å sette i gang nye videoer at man knapt fikk høre mer enn noen sekunder av hvert band.
Fra første stund blir man altså oppfordret til å interagere med Rockheim, og man merker både noen av styrkene og svakhetene til en sånn modell. Som førstegangsbesøkende er man avhengig av å interagere med betjeningen for å forstå hvordan ting fungerer. Man kan velge selv hva man vil fordype seg i. Og man må forholde seg til sine medbesøkende, på godt og vondt.
Fornemmelsen av fortida
Utstillingen er bygd opp med et rom for hvert tiår, og inne på 50-tallsrommet lot jeg meg straks imponere av arbeidet som var lagt ned i detaljene. En rød Thunderbird med halefinner tronet i et rom utformet som en garasje, mellom en Coca-Cola-fryseboks og en Rock-Ola jukeboks. Ikke bare kunne man sitte i bilen, men man kunne kikke nedi verktøykassa på 50-tallslappesaker. 50-tallsradioen kunne skrus til 50-talls-stasjoner, og en skjerm viste omslag fra 50-tallsblader. Spørsmålet er selvfølgelig hva alt dette har med musikk å gjøre.
 MØRKEROMMET: Metal-avdelingen er en kopi av Mayhems fordums øvingsrom, et gammelt hønsehus. Komplett med tomme ølflasker. |  80-TALLSMIKS: I en lekker teknologisk løsning lar et ombygd miksebord deg hente fram minner og informasjon om alt fra The Monroes til Knutsen og Ludvigsen. |
Ethvert musikk-museum må forholde seg til det vanskelige spørsmålet om hva musikk egentlig dreier seg om. Musikken selv, artistene, eiendelene deres, eller kulturen rundt? Rockheim har sitt arsenal av instrumenter og klær brukt av kjente artister, og en vegg fullav historisk musikkteknologi. Det er viktig at historiske gjenstander blir tatt vare på. Og det er morsomt å se Magne Furuholmens gamle synthesizer.
For meg som en alminnelig publikummer er imidlertid gjenstandene viktigst for å mane fram en følelse av ”noe som har vært”. På samme måte som jeg på et flymuseum får en fornemmelse av flyenes barndomstid ved å se håndmeislete motorblokker eller videoer av luftskip, med hundrevis av menn som haler i fortøyingslinene.
Helt fra det første rommet var det tydelig at Rockheim har lagd stor vekst på den kulturelle konteksten som lå bak populærmusikkens framvekst. Trykket man på knappene på jukeboksen, kom videoer fra den gangen opp. Amerikansk kultur og ungdomskultur inntok landet. Donald Duck erobret barnesinnene. Mopeder ble bygd på Raufoss. Søstrene Bjørklund sang etter modell av amerikanske Andrews sisters.
Opprør på boks
Disse tidsbildene var da også det mest vellykkede for meg på Rockheim, og de ble manet fram gjennom en kombinasjon av arkivmateriale og teatrale omgivelser. I ”bandbussen” som representerte 70-tallet lå super 8-kameraer og gamle termoser henslengt på køyesengene, som jeg kjenner dem fra hytta og mine foreldres lysbilder. Hvert dobbelsete i bussen fungerte som et slags arkiv man kunne dykke ned i, i form av interaktive skjermer hvor to personer i ro og mak kunne sitte og bla fram til gamle videoer og lese om artistene, med øretelefoner på.
 PÅ TUR: Bandbussen fra 70-tallet lar gjestene plukke fra et videomateriale på totalt 5 timer, mens panoramaene minner dem om hvordan disse bandene tok musikken ut langs riksveiene. |
I den grad man kan sette ungdomsopprør og levende musikkformer på museum, må det være nettopp gjennom å gi en følelse av hva i samfunnet som for-andrer seg og hva som er likt. Sånn som man får ved å se en gammel TV-reportasje fra Club-7 anno 1974, hvor intervjueren spør en velkledd og høflig ungt herremann: ”Tror De Club7 tilfredsstiller et virkelig behov for unge mennesker?” En ansatt uttaler på like korrekt riksmål at ”Det er hardt å jobbe her, et hardt miljø. I hvert fall fredag og lørdag.”
 GAMMELDAGS: Man kan også bla i gamle musikkblader av ekte papir. |  KLAR EN KLASSIKER: En gammel jukeboks styrer medietilbudet på 50-tallsrommet. |  FRIE FORMER: Den virtuelle graffitien kan heldigvis vaskes bort med et tastetrykk. |
Et TV-opptak av et soulband fra 1971 viser at leflingen med det norrøne var etablert lenge før dagens svartmetall. En skjeggete vokalist med briller forkynner at jorda skal gå under i et ragnarok før en ny verden stiger opp av havet, og ”denne gangen skal vi forsøke uten guder”. Det gir en ekstra dimensjon når man straks kan rusle de få meterne over til svartmetall- rommet, som visstnok er en kopi av Mayhems gamle øvingsrom, inkludert utstyret deres. Et slitt kjøleskap og et gammelt bord er fullt av tomme ølflasker, som om de svarthårete musikerne bare er ute en tur og pisser i snøen. Og mens de er ute, kan man leke seg med kassettopptakeren med demokassetter som står igjen på bordet, og finne ut mer om den tidlige metalscenen.
 GAMLE TING: Instrumentveggen er en mer tradisjonell utstilling av teknologien som har formet musikken, ledsaget av lydeksempler og informasjon. |
Larmfaktor
I både metal- og nittitalls-rommet merkes imidlertid utfordringene med å ha en utstilling som er så lydbasert. Når musikkvideoer med høyt volum fyller rommet, er det vanskelig å konsentrere seg om det som foregår inni hodetelefonene som er koblet til de mindre stasjonene. På den andre siden ville det vært et merkelig klinisk rockemuseum med en ansamling av tause mennesker i kontemplasjon inni hvert sitt headset. Her kunne man kanskje håpe at en avansert noise-cancelling-teknologi i framtida kan gjøre det lettere å stenge ut den omkringliggende lyden, og dukke inn og ut av den larmen som tross alt er av populærkulturen.
Rom for alle
Imidlertid finnes det et eget rom for ro og fordypning i Mediateket i etasjen under. Der finnes både opplagsverk, magasiner og iPads med arkivmateriale, som man kan nyte i ro og mak uten ungdomsskoleklassene som fyker igjennom utstillingen der oppe. I gjør-det-sjøl-etasjen under finnes enda mer interaktive rom, hvor unger og voksne kan prøve seg på virtuell graffiti med laserpenner, DJ-ing eller remiksing av kjente låter med sin egen vokal. Eller lære å spille gitarriff av en virtuell Ronnie Le Tekrø.
 ROCKESTJERNE: I ”gjør det sjøl”-avdelinga kan man lære licks av TNT-helt Ronnie Le Tekrø. |
Paradoksalt nok er opplevelsen i bandbussen den som sitter best igjen, i forhold til den hektiske overfloden i de andre rommene. Bare det at de gamle 70-talls film- og TV-opptakene gikk så tregt, ble et minne om en tid da man ikke klikket seg fra en ting til den neste i rasende tempo. For meg fungerte det interaktive på Rockheim veldig bra, i den grad det hjalp meg å dykke ned i fortida-som-samtid. At både voksne og barn også har fått mange knapper å trykke på, får vi ta som en stor bonus.
| Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt nr. 5. Ny direktør Petter Myhr ble ansatt etter at bladet ble trykt. Myhr kommer fra jobben som programsjef i NRK Trøndelag, og har blant annet skrevet ei bok om Bob Dylan. Han starter i stillingen 1. januar 2011. |
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 5/2010). Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å abonnere (kun 200 kr. per år).