Det nye arkitekturtempelet
Grosch og Fehn, Fehn og Grosch. Tidemand og Gude, Gudemand og Tide. En nasjonal kanon er etablert av nasjonale strateger? Kongen åpnet i mars Arkitekturmuseets nye lokaler i nasjonalbankens gamle helligdom. Har det blitt et tempel for et presteskap som pusser ikoner blanke og forvalter nådegaven å forstå «den gode arkitekturs mysterier»?
Anmeldelsen er hentet fra Museumsnytt nr. 3/2008
Nasjonalmuseet – arkitektur er det offisielle navnet. Åtte år etter fusjonen lever fremdeles arkitektur, billedkunst og kunsthåndverk videre som selvstendige utstillingsarenaer innenfor Nasjonalmuseet. Disse grensene sementeres og bekreftes av det nyåpnete museet der det ligger omgitt av sine betongmurer.
Det er komplekst av flere grunner enn byråkratiske omstendigheter. Disse gjør imidlertid sin nytte som bakteppe i museets opphavsfortelling, den heroiske strid, for fornuften og for den gode sak, mot statsforvaltningens vrangvilje og politikeres uforstand, det hele muliggjort med private penger.
Nå står resultatet der: Sverre Fehns paviljong er føyet til Christian Groschs bankbygning og Henry Buchers arkivfløy fra 1910. Det er altså et arkitektonisk sammensatt museum som ligger rett over gaten for Kronprinsens bastion på Akershus festning. Slik plasserer museet seg som et arkitektonisk objekt i et bylandskap rikt på historiske og symboltunge bygninger.
Hovedinngangen er Groschs monumentale, opp granittrinnene og inn mellom søylene. Så avanserer man langs bygningens hovedakse, gjennom de tunge dørene, en rekonstruert trappehall i to fulle etasjer og videre gjennom en mellomgang med tønnehvelvet kassettak. Da åpenbarer det seg en billettskranke og en bokhandel. Tunge krysshvelv bæres av pilarer. Rommet er hvitmalt, gulvet av ubehandlet rød tegl. Møbler og døromramminger er i eik og tegnet av Fehn, det er rent og det er vakkert. Herfra er det adkomst til de fleste av museets fasiliteter med garderobe, toaletter og det gamle velvet, kafe og de to utstillingssalene.
Utstillingsarealene
Fehns paviljong er ikke anleggets kjerne bokstavelig talt, men utvilsomt museets gravitasjonssentrum. Det er den som var brekkstangen, gaven, som gjorde det til politisk selvmord for daværende kulturminister Ellen Horn å gå imot planene. Det er luftige kvadrat- og kubikkmetre, den kvadratisk grunnplanen er avgrenset av store ubrutte glassflater på alle kanter. Utsynet mot verden er beskyttet av omkringliggende betongmurer, man bare aner takene av bebyggelsen på utsiden. Taket er i støpt upusset betong båret av fire pillarer som står fritt i rommet, godt inntrukket fra veggene. Midtfeltet er svakt velvet mens de store takutstikkene har utoversvai og skaper assosiasjoner til antikkens og østasiatisk tempelarkitektur. Forskalingsmønsteret i taket gjentas i parketten i gulvet. Det er renskåret og flott arkitektur, men er det et fleksibelt eller godt utstillingsrom? De kraftige søylene definerer rommet og derigjennom også bruken. Glassveggene gir lys etter døgnets og årstidenes skiftende rytmer. Sommerstid gir de også godt med varme, det gjør de neppe om vinteren. Utforming og materialer i utstillingene må tilpasses. Det er ingen vegger å henge på, men kroker i taket å henge opp i. Gjennomskinnelige tekstilbannere kan være vanskelig å lese, utenverden og reflekser fra glassflatene slår gjennom. Deler av åpningsutstillingen er montert som frittstående veggelementer mellom søyler og glassflate. Det er et spennende, men krevende utstillingsrom. De ombygde magasinene i den gamle arkivfløyen er langt enklere. Et etasjeskille og deler vegger er fjernet og gir et avlangt gjennomlyst rom med stor takhøyde og en rekke frittstående pillarer i midtaksen. Også her er det montert en sammenhengende frittstående utstillingsvegg parallelt med en av ytterveggene. Interiørene er enkle og rene, holdt i hvitt, eik, betong og glass.
Mer tilbaketrukket er grepet i det pansrete hvelvet som er supplert med lysskinner, glassplater og montre. Her har bare Ole Høiland tidligere vært ubuden gjest. For anledningen rommer hvelvet Fehns akvareller og skisser papirarbeider i det lille for ikke si intime format.
Utstillingen
For når Arkitekturmuseet nå har åpnet sine dører, er det med det eksplisitte formål å hylle Sverre Fehn også med en utstilling. Det er Grosch og Fehn som gjelder. Grosch som en slags urkilde eller pionér for norsk arkitektur som teoretisk fundert fagdisiplin. Sverre Fehn har de senere årene blitt løftet fram også for den brede offentlighet etter i mange år å ha vært en doldis, en slags arkitektenes arkitekt. Fehn er nå kanonisert per definisjon. Om noen er i tvil, feier ustillingen i Arkitekturmuseet alt tvisyn til side. Den som går på trynet bør ha bein i nesa, skrev Tor Åge Bringsverd ved en anledning. Fehn fortjener absolutt en utstilling, men fortjener han denne? Her er det tekst og bilder, bilder og tekst, trykket på duk eller klebet opp på kartong. Det er bare de utstilte modellene som skiller utstillingen fra å kunne være en oppskalert utgave av oppslag i Byggekunst, eller Arkitektur N som det er omdøpt til. Formidlingen er underforstått, ingenting forklares av skisser, planer og oppriss. Dette er en utstilling som først og fremst henvender seg til de allerede arkitekturkyndige og -interesserte. Den er interessant og gir innsikt for de som kan kodene. Noen nærmere analyse eller sammenfatning av Fehns virke glimrer med sitt fravær. Det er en serie enkeltprosjekter som presenteres. Publikum blir overlatt til seg selv om noen skulle ønske å lese noen slags utvikling i produksjonen eller samtidighet med annen arkitektur. Kontroverser og debatt knyttet til flere av hans prosjekter forbigås i taushet. Et åpenbart tema som Fehns interesse for museer og utstillingsbygg skinner gjennom i kraft av antallet prosjekter, men hans betydning som utstillingsarkitekt i større sammenheng tematiseres ikke utover enkeltprosjektene og spredte sitater trykket som tekst. De gjør seg best muntlig. I det hele tatt bør ikke utstillingen forlates uten å ha fått med seg filmene som vises i auditoriet i annen etasje. Etter fem minutter film skjønner man ihvertfall hva som er intensjonen bak en del av Fehns grep. Men film bør vel være utfyllende og ikke grunnleggende del av en utstilling?
Hvem snakker?
Fehn har selv vært med å velge ut hva som skal presenteres, og firmaet Arkitekt Sverre Fehn AS har samarbeidet med museet om formgivningen. Kan hende er det her nøkkelen ligger til utstillingens eksklusive holdning og derigjennom ekskluderende virkning: Mangelen på kritisk distanse fra aktørene, ikke minst museet som utbasunerer Fehn som det 20. århundre betydeligste arkitekt i Norge. Det er godt mulig en ettertid vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring. Hva måler man betydning med som absolutt størrelse («betydeligste »), og betydning i hvilke sammenhenger? En utstilling på Nasjonalmuseet?
Utstillingen bør være problematisk for arrangøren av flere grunner. Nasjonalmuseet er ikke et hvilket som helst museum, men setter en nasjonal standard, om ikke annet i kraft av institusjonens posisjon. I museets strategiplan heter det at det skal bli et museum med forskningsbaserte og nyskapende utstillinger. Det er en målsetting som det er vanskelig å finne spor av i denne utstillingen.
Arkitektur som maktspråk
Arkitektur er ikke bare formspråk, arkitektur er også maktspråk. Slik er Nasjonalmuseet - Arkitektur også et maktuttrykk, hvor kanoniseringen av Grosch og Fehn er et etablert fysisk faktum. Grosch ved en selektiv restaurering av det gamle banktempelet, formet i Fehns bilde og tilpasset Fehns arkitekturpagode i glass og betong. Mellom disse to «betydeligste» menn ligger riksarkivfløyen til Bucher fra 1910. Fløyen er i patent nyklassistisk formspråk godt tilpasset Groschs empire. Den er verdiget fire setninger i museets ressurshefte for skolen. «Nye vegger, gulv og romløsninger er tilført» skriver museet uten tilsiktet humor og sikter til at etasjeskiller og vegger er fjernet. Det er muligens et tap å leve med, skjønt dette var i norsk sammenheng et tidlig formålsbygg for arkiv som har spilt en viktig rolle i framveksten av en moderne stasforvaltning i nasjonalstaten. Om ikke annet burde dette vært viet noen ord av en institusjon med målsetting om å styrke sin posisjon som nasjonal kunnskapsbank for arkitektur. En slik rolle bør forplikte også i forhold til hvordan eldre bygninger behandles, og det er ikke et opplagt valg at museet ikke problematiserer dette i forhold til sitt eget byggeprosjekt. Noe må ofres når annet skal komme til sin rett. Slik har riksarkivfløyen fått museets kjøleanlegg plassert langsetter mønet, mens et gavloppbygg midt i valmtaket åpenbarer luftinntaket. Det er et signal som nok blir lagt merke til neste gang noen vil tyne utnyttelsesgraden i historiske bygninger i en bykjerne.
Nasjonalmuseet – Arkitektur har fått hus, eller riktigere tre hus, det ene en privatfinansiert paviljong. De øvrige kostnadene er det offentliges alene. Det er en vakker paviljong. Museet har kommet i eget hus med renskårne interiører, skreddersydd inventar og bejaende utstilling. Slik er det også velegnet til å kaste glans beboere og giver. Men det spørs om ikke museet også har latt seg blende og båret fram et vel stort offer på tempelets alter.
Anmeldelsen er hentet fra Museumsnytt nr. 3/2008
Se seniorkurator ved Nasjonalmuseet Ulf Grønvolds leserinnlegg i nr. 1/2009 som er et svar på denne anmeldelsen, samt Leif Ankers replikk på dette leserinnlegget i samme utgave.
Se også Grønvolds siste leserinnlegg - kun på nett.