Museumsnytt

Av Øivind Storm Bjerke ( 14.05.2009 09:28 )

Drammens Museum har i en rekke år installert miniutstillinger av samtidige enkeltkunstnere som viser en konsentrert gruppe verk i det såkalte Nøstetangenrommet. Det er et rom innredet for museets samling av 1700-talls kunst og kunsthåndverk. Fire flatskjermer er blitt montert i rommet. På dem avspilles videoer og vi blir kjent med den amerikanske danserinnen og koreografen Trisha Brown (1936) gjennom et intervju og eldre og nyere opptak av hennes verk.

I Nøstetangenrommet, Drammens Museum, vises videoopptak av den amerikanske danseren Trisha Brown. Foto: Åsmund Thorkildsen, Drammens Museum.

Estetikkbrudd

Brown utviklet moderne dans med utgangspunkt i hverdagslige handlinger og situasjoner og tok hustak, husvegger og gater i bruk som scene for forestillingene. Med dette brøt hun med en estetikk som tok utgangspunkt i forestillinger om skjønne eller ideale kroppsstillinger og bevegelser. Brown har gjennom årene også erobret de store scenene og har til og med laget en opera. Hun har samarbeidet med en rekke billedkunstnere og musikere. Verkene er blitt mer komplekse, mer spektakulære – og kanskje mindre utfordrende.

Spiller opp mot Groth

Presentasjonen i Drammen bygger på 2 dvd-er innkjøpt for 15 dollar, samt avspillingsutstyr og skjermer som for øvrig inngår i den tekniske utstyrsparken. Det er museets direktør Åsmund Thorkildsen som er kurator for visningen av Brown, utstillingen av Groth og dessuten utstillingen ”Traces and Spaces, Jan Groth´s Influences and Contemporaries” for Kulturby Stavanger, vist i Rogaland Kunstmuseum fra november 2008. Denne utstillingen går videre til Henie-Onstad Kunstsenter med åpning 7. mai. Brown fungerer som et komplement til utstillingen av Jan Groth (1938) i Drammens Museums utstillingspaviljong; Lychepaviljongen. Begge står til september. I paviljongen har Groth laget en unik veggtegning man faktisk må til Drammen for å se og som vil bli malt over ved utstillingens slutt.

I samme periode vises utstillingen ”Jan Groth – Nye arbeider og prosjekter” i Lychepaviljongen. Foto: Åsmund Thorkildsen, Drammens Museum.

Tyngdekraften

Man mer enn fornemmer et kunstnerisk slektskap mellom Groths tegninger og Browns reduksjon av virkemidler og en form der relasjonen mellom det vertikale og horisontale og tyngdekraften som trekker figurene hos Brown og linjene hos Groth mot jorden. Forsøket på å oppheve tyngdekraften hos Brown gjennom sprang får et tilsvar i Groths linjer og punkter som veksler mellom ro og brå bevegelser og som også kan framstå som figurer i bevegelse i forhold til billedets rektangel. Vi må spørre hva det tilfører å oppleve Brown i Nøstetangenrommet. Vi kan jo også kjøpe CD-ene selv, gå inn på Youtube for å se på rekken av Brown-forestillinger som er lagt ut der, eller bestille en av de mange bøker hun har bidratt til.

Romopplevelse

Først og fremst er det selve atmosfæren. Vi blir ført inn til et sted med en sterk egen karakter knyttet til kultur- og kunstskattene som vises. Den største gruppen besøkere vil møte videoinnslaget på sin vei gjennom museet og få en opplevelse av dem som del av et helhetsinntrykk. I en slik sammenheng fungerer visningen som et signal som tar i bruk rommet og fyller det med ny mening i kontrasten til hva som er der permanent. Dette bruddet bevisstgjør om det arrangerte i enhver presentasjon og at meningen ikke er noe som foreligger og som skal avdekkes men må konstrueres som en refleksjon i ettertid.

Estetisering av bevegelser

Leter man etter forbindelser mellom Trisha Browns dans og gjenstandene i rommet kan vi også finne dem: Den mest opplagte er at den faste utstillingen kan leses som en allegori over festen og festmåltidet og ritualer knyttet til de ulike gjenstandene: Man fører hånden til pokalens lokk, løfter det av og legger det bort før man hever pokalen med begge hender for å drikke av den. Sølvbegerets form inviterer til en helt annen måte å gripe objektet på enn pokalen; man tar et fast tak om den kraftige hanken. Den slanke stetten på et glass innbyr til at man løfter det forsiktig mellom fingrene mens spiseredskapene skal fordeles mellom ulike hender. Det er de samme ordinære bevegelser og handlingsmønstre vi finner igjen i en rekke av Trisha Browns arbeider. På samme måte som hun estetiserer disse bevegelsene inngår artefaktene i Nøstetangen rommet i en estetisering av bevegelser og adferd som vi alle kan kjenne oss igjen i. Relasjonen mellom hva vi ser på videoene og eller i rommet ligger på et fenomenologisk nivå og ikke i en historisk innplassering av artefaktene i kronologien eller en sammenlikning knyttet til materialbruk.

Brudd i presentasjonen

Slik Nøstetangenrommet har blitt brukt til å vise samtidskunst sammen med skatter fra 1700-tallet, blir vi i sterk grad gjort oppmerksom på visningen av de historiske artefaktene presentert som estetiske objekter. Selv uten den samtidige kunsten fremstår de i sine lekre montre løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng både med hensyn til den plass de hadde i en innredning og deres funksjon. De er utstilt på en måte som appellerer til vår formsans. Monteringen og bruken av Nøstetangenrommet står i markert kontrast til monteringen i det tilstøtende rommet. Der finner vi blant annet utstilt et fullt innredet soverom og en spisestue, begge slik de kan ha tatt seg ut på 1800-tallet. Man kan oppfatte dette bruddet i presentasjonen som et innlegg i den pågående debatt om relasjonen mellom faste og bevegelige deler i basisutstillinger og dermed et bidrag til bevisstgjøring om hvordan museet kan arbeide for å aktivisere sine samlinger og ikke minst sitt publikum. Drammens Museum har lenge stått som en modell for hvordan en vellykket konsolidering av et museums foretak kan gjøres. Villigheten til å gå i konfrontasjon med samlingene er kanskje det trekk som utmerker museet og er den egentlige årsak til at det er en modell. 

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2009). Ønsker du å abonnere? Ta kontakt med redaksjonen (200 kr. per år).

---

Kommentarer