Museumsnytt

( 19.05.2010 11:21 )

Plyndring og ulovlig handel med kulturgjenstander ødelegger kulturarv i stor målestokk internasjonalt. Spørsmålet har med vekslende intensitet vært på den internasjonale dagsorden gjennom årtier. Museumspraksis, etikk og rettstilstanden på feltet er i stadig utvikling. To bøker i ulike sjangre tar for seg problemstillingen på tankevekkende og opplysende måter. 
 

Sharon Waxman Loot: The Battle over the Stolen Treasures of the Ancient World Times Books, New York 2008 414 s. ISBN 978-0-8050-9088-8 Paperback: $11.56 (amazon.com)	Robin F. Rhodes (red.) The Acquisition and Exhibition of Classical Antiquities. Professional, Legal and Ethical Perspectives University of Notre Dame Press, Indiana 2007 175 s. ISBN 978-0-268-04027-7 Paperback: GB £21.50 (oxbowbooks.com)

Den ene er skrevet av den amerikanske journalisten Sharon Waxman ”Loot. The Battle over the Stolen Treasures of the Ancient World”. Den andre er en noe traustere akademisk antologi ”The Acquisition and Exhibition of Classical Antiquities. Professional, Legal and Ethical Perspectives”, redigert av den klassiske arkeologen Robin F. Rhodes. De handler om det samme, til dels med de samme eksemplene, men belyser ulike fasetter av problemstillingene. Begge er skrevet på et lettfattelig engelsk og er velutstyrt med litteraturlister og referanser

Godt orientert

Waxmans bok nøster gjennom et knippe eksempler opp museumshistorien til verdenskjente gjenstander i museer som ikke bare er av de største på kloden, men som også gjerne ser seg selv som universelle. De ligger i London, Berlin, Paris, New York og California. Waxman beskriver “oppdagelsen” av Egypt og hvordan egyptsamlingen i Louvre oppsto, så vel som hvordan f.eks. Rosetta-steinen – med nøkkelen til hieroglyfenes kode – ble gravd fram, og omstendighetene som førte den til London og ikke Paris. Tilsvarende går hun løs på Nefertiti-bysten i Berlin, og på den (i denne sammenhengen) uunngåelige Parthenonfrisen i London. Dette er velkjente eksempler. Waxman virker godt orientert og hun har en omfattende litteraturliste. Hun får fram momenter som peker på at selv ikke tidlig på 1800-tallet var det bredt akseptert å hugge løs på greske eller egyptiske templer for å ”redde” utvalgte deler. Og som hun ganske enkelt konstaterer, de store museene som i andre sammenhenger påberoper seg høy standard og forpliktelse til forskning og formidling, gir svært selektive, for ikke si ytterst knappe beskrivelser av gjenstander hvor opprinnelseshistorien er egnet til å sette museet i et mindre heldig lys. Heller enn å konfrontere en mindre gloriøs fortid dekkes den til.

Konfronterende

Boka består slik av lengre essay-liknende avsnitt kombinert med reportasjer fra åstedene og intervjuer med bl.a. en rekke sentrale aktører og toppsjefer i den internasjonale museumsverden. Waxman er vestlig og det er også hennes perspektiv. Bokas store fortjeneste er at forfatteren konfronterer de ulike aktørene og deres posisjoner og slik får fram et sammensatt bilde både av fortidens museumsinnsamling og av dagens situasjon. Det er tidvis sørgelig, tidvis heslig, men ikke uten lyspunkter. Grepet er opplysende. Undertegnede skulle gjerne ha ønsket seg et noe mer spørrende perspektiver på hva som er drivkraften bak privatsamlinger og donasjoner til museer. For en ting er gjen- standens estetiske verdi, men museer og gjenstander er mer enn pålydende. Et åpenbart spørsmål om museene som uttrykk for makt og prestisje, som arvtakere etter tidligere tiders gravmonumenter, stilles dessverre ikke.

Unesco-skillet

Waxman skiller lite mellom gjenstander som har kommet til museene før og etter Unesco-konvensjonen om ulovlig handel med kulturgjenstander i 1970. Skillet her er sentralt fordi det er knesatt som en internasjonalt akseptert standard og prosedyre for handel med kulturgjenstander. Konvensjonen gir et rettslig grunnlag for tilbakeleveringskrav mellom land som har undertegnet. Det har tatt tiår å få rike land til å signere. Norge gjorde det først i 2007 til tross for at konvensjonen forplikter fra ratifiseringstidspunktet og ikke har tilbakevirkende kraft. Det betyr at alle gjenstander anskaffet før denne tid ikke er regulert av internasjonale avtaler, men må løses av avtaler mellom involverte land. Dette er et viktig formelt og juridisk skille, men for mange er det bekvemt å gjemme seg bak British Museums Parthenonfrise når det kommer til spørsmål om å følge opp 1970-konvensjonen. Det er demonstrert gjentatte ganger, også her hjemme i forbindelse med Schøyen-saken.

Etiske utfordringer

Og nettopp 1970 er eierhistoriens ”magiske grense”. Gjenstander uten papirene i orden etter dette tidspunktet er paria slik det tas til orde for i Rhodes’ antologi. Den gir et godt innblikk i de ulike posisjoner og argumenter i debatten sett fra USA som et av de største markedene, og den gir en god innføring i rettstilstanden og de etiske utfordringene. Posisjonene i debatten dreier seg rundt spørsmål om tilbakelevering av kulturgjenstander til opprinnelsesland, om samlingspolitikk, og om museenes plass og rolle i den lange næringskjeden fra opprinnelsessted til magasiner og utstillingsmontre. De viktigste argumentene for status quo kan beskrives som å redde kulturarven fra ødeleggelse, dette gjelder både fortidig begrunnelse og i dag: Tidligere tiders anskaffelser må ses i lys av samtidens praksis, normer og (manglende) lovgivning. Dagens nasjonalstatsgrenser og befolkning og kultur har ingen sammenheng med eldre tiders sivilisasjoner (eksempelvis Egypt og Afghanistan). Fattige land er uten interesse eller evne til å ta vare på egen kulturarv. Det er bedre at museer samler gjenstander uten eierhistorie og redder dem for allmenheten (i vesten?) enn at de forsvinner i private samlinger. Verdensmuseene som Louvre, British Museum, Altes Museum, Metropolitan Museum m.fl. er universelle og speiler menneskehetens felles kulturarv for hele menneskeheten. Mot dette reises argumenter om at museene ved å stille ut og akseptere gjenstander uten eierhistorie bidrar til å hvitvaske ulovlige kulturgjenstander og opprettholde organisert kriminalitet som plyndring, smugling og handel med slike, og derigjennom ødelegge grunnlaget for kunnskap om de gjenstandene de sier å redde. Antikviteter fra andre land er i mange tilfeller smuglet ut i strid med nasjonal og internasjonal lovgivning. Handelen underminerer slik også opprinnelseslandets rettssystem. Gjenstander presenteres uten opprinnelig kontekst, de defineres inn i nye sammenhenger og kommer ikke befolkningen i opprinnelseslandet til gode som ressurs for kunnskap utvikling, forskning eller turisme.

Bransje under press

Ingen av artiklene i Rhodes’ antologi stiller spørsmål ved virkelighetsbeskrivelsen, men ved løsningene. Her er forsvarerne av frihandel på linje med museumsdirektørene i Waxmans bok. En av forfatterne ser nasjonal lovgivning på feltet som nasjonalistisk, og som en politisering av arkeologien. Heller enn å bygge på dagens internasjonale avtaler tas det til orde for at regulering av handel og utlån skal styres gjennom et overnasjonalt fagorgan. Hva som skal skje før den tid måtte komme, står åpent. Andre artikler gir godt innblikk i kriminalitetens mange ansikter og konsekvenser også for museene. Dersom museene er opptatt av å redde truet kulturarv kan man opprette museer i eksil, som det afghanske museet i Sveits, og returnere samlingene når situasjonen i opprinnelseslandet en gang blir trygg, slik en annen artikkel påpeker. Heller enn å undergrave kulturarv i fattige land, kan midlene bidra til at de selv kan forvalte sin fortid. Slik gir antologien et bilde av en museumspraksis og antikvitetshandel under sterkt press, rustet med argumenter som virker lite overbevisende i møte med dagens situasjon. De virker heller som vikarer for andre motiver, som å opprettholde etablerte posisjoner. For museer og samlinger er mer enn kultur- og dannelsesinstitusjoner. Når det er så vanskelig å oppnå ens praksis om noe alle er enige om, er det fordi dette også dreier seg om penger, posisjon, prestisje og politikk, mer eller mindre kledelig og gjennomsiktig drapert i jusens og etikkens skiftende gevanter. Kort sagt: det handler også om makt, både ute og hjemme.

---

Kommentarer